Romjulsdrøm

Idag har jeg spist delfiakake, drukket kakao, sett ekorn, gått 3stk på ett par ski, mi sett en sel i mandal:d livet e fint<3
Cecilie<3

Skrukketroll?

Hva får en om en putter en stk Cecilie i badekaret, med badeoljer, vamt vann og en måne som lyser inn over badekaret samt at en putter Dirty Dancing på pc som står på en stol slik at en kan slappe av i badekaret slik at vannet blir kaldt?

(åja, det tar lang tid før vannet blir kaldt, men da blir det ganske plutselig kaldt også:P)

Jo, en får en Cecilie som er full av skrukker, herlig avslappet og så lite stresset at det nesten er skummelt med tanke på nattesøvnen:P Men du så herrlig:D Så deilig å stelle med negler på tær og fingre, kjenne roen senke seg og lese en god bok før en sovner.

Jeg liker ferie:D
Cecilie<3

Tør jeg?

Hva vil jeg egentlig ha, og hvorfor vil jeg ha dette? Og tør jeg gå for det jeg egentlig vil ha?
Disse lengslene som jeg har, er jeg villig til å legge dem foran Gud og la Ham bestemme hva som skal gjøres med disse? Eller tviholder jeg på mine egne drømmer og lengsler?
Ved å bli bevist på hva jeg innerst inne ønsker, kan jeg gi det fra meg og åpne hjertet for det Gud har av ønsker for meg. For Hans plan er mye større enn jeg noen gang kan begripe.

Hva ville jeg gjort om jeg hadde muligheten til å få mine lengsler oppfylt? Ville jeg tørre å gå for drømmene mine eller ville jeg backe ut? Tør jeg i det hele tatt drømme? Og om jeg tør dette, tør jeg legge frem mine små puslete drømmer foran Gud, som har planer for meg som er større enn min egen lille verden? Noe i meg er litt redd for å si til Gud hva jeg drømmer om, nesten som om jeg er redd for at Han skal flire av meg, for at jeg har så små drømmer og lengsler.

Og om jeg tør drømme, drømme slik som hjertet var ment til å drømme, tør jeg stole på at Gud fører meg frem til drømmene mine? Og at mine drømmer passer inn i Guds drømmer for meg? Og sett at drømmene mine blir oppfylt, hva skal jeg da gjøre? Kan jeg stole på at Gud vil gi meg større drømmer, fremdeles en størrelse for stor, slik at jeg kan vokse inn i drømmen?

Det er litt skummelt å tenke på, at Gud lager drømmene mine en størrelse for stor, slik at jeg kan vokse inn i den, bli større eller mindre, tøffere eller mildere? Jeg gleder meg til å finne meg selv i Guds plan, bli bevisst på hva Han ønsker, drømmer og lengter etter for min del. Det er spennende å se hva som skjer, selv om det er litt skummelt også, for tenk om jeg ikke når opp eller ikke klarer å fikse det Gud har i vente for meg? Hva om jeg ikke er god nok? Flink nok? Ydmyk nok? Vennlig nok? Åpen nok? Tålmodig nok?

Det siste punktet vet jeg at jeg hvertfall ikke er, men det jobber Gud i meg med. Han gir meg utfordringer slik at jeg er nødt til å bli tålmodig, nesten som om jeg tvinges til det. De andre punktene tør jeg stole på at Gud fikser, men akkurat det der med tålmodighet er et sårt punkt for min del.

Tør jeg drømme, la mine lengsler ligge åpent, slik at alle som ønsker, kan såre meg? Tør jeg drømme å risikere å bli såret, skuffet, sinna og lei meg? Tør jeg risikere at hjertet mitt blir knust?

Så sier en annen stemme, hva så? Det er jo slettes ikke sikkert at det er dette som skjer, men hva om det er det som skjer? Er det så farlig? For om hjertet knuses, så vil Gud lappe det sammen, eller så er det kanskje et knust hjerte jeg trenger for at jeg skal finne min plass i Guds plan. Hva om mitt knuste hjerte kan hjelpe andre til å finne Gud, bli klar over hva de ønsker for sine liv, og finne sin plass i Guds menighet og plan?

Så kommer nok en annen stemme og spør hvordan jeg kan tro på en Gud som er god, når Han lar meg gå gjennom knuste hjerter, ødelagte drømmer og planer, sorger, skuffelser og utholbare ting? Hvordan kan dette være tanker om meg fra en Gud som er god?

Nå er det jo ikke slik at Gud gir oss disse tingene som er såre og vonde. Det er jo nå en gang slik i verden at det er to krefter, som sloss for å få oss inn på deres vei. Gud drar den gode vei, og Satan drar den andre veien. Og siden Gud vil at vi skal velge Han, så kan det ofte virke som om Satan drar sterkere til tider. Men nettopp det at Gud går sammen med oss på veien, er beviset på at Gud er der og er god. På hvilken annen måte kunne han vist oss det? Ved å ikke føre oss gjennom det? Ved å ta vekk alt det onde? Ved å ta vekk den frie viljen som Gud gav oss fordi Han ønsket seg en frivillig kjærlighet?

Nei, det funker ikke slik. Gud vil ha vår kjærlighet fordi vi vil gi den til Han, av et frivillig og åpent hjerte. Ikke fordi vi er tvunget til det, eller ikke har noen andre valg. Gud ønsker at vi skal velge Han, ta sjangsen på Han, og stole på Han av hele vårt hjerte, hele vår sjel og all vår forstand. Akkurat som vi ønsker at noen skal stole på oss, og velge oss. Ikke fordi de er tvunget til det, men fordi de elsker oss slik vi er, og har kjærlighet for oss fordi vi er som vi er.

Men Guds kjærlighet er også skremmende mye større enn menneskelig kjærlighet er. For Gud ønsker ikke bare det beste for oss, han vet hva som er det beste for oss. Og av og til har vi nykker og tanker om Gud som slettes ikke er sanne. Og disse tankene overfører vi til oss selv, og Gud ønsker ikke at vi skal tenke disse tankene om verken Gud eller oss selv. Så da må Han ta oss gjennom en bølgedal, fordi Gud ønsker bare det beste for oss. Det er grunnen til at Han sendte Jesus til jorden nå i julen.

Gud vil oss det beste, tør jeg stole på at det gjelder mitt liv også?
Cecilie<3

Det snør!

Det er forlengst leggetid i forhold til at jeg slettes ikke er iform og burde benytte meg av sjangsen til å sove masse og slappe av. Men ikveld vil jeg ikke sove, hvertfall ikke ennå. For det snør utenfor vinduet mitt, masse! Og det legger seg sånn fint på alle tynne greiner, og dekker alt slik at det blir hvitt på alle kanter:D Det er nydelig:D Liker også å ha litt tid for meg selv, og tenke litt og prate med kjentsfolk som ikke holder til i Mandal(som for tiden er verdens navle!:D)

For et par dager siden måtte jeg ta en kjip telefon, jeg måtte si fra meg vaktjobb på Explore i nyttårshelga. Og det hadde jeg gledeyy meg max til i hele høst. Jeg har ikke vert i form i hele høst,vært sliten, slapp og generelt hatt lite energi. Men på Explore ville jeg og skulle jeg. Helt til jeg kom hjem på juleferie og var helt syltet etter altformye jobb siste uken i Stavanger. Og jeg er fremdeles ikke helt god, hoster å snakker som en hes rockestjerne;) Ganske så morro:P

Men det som ikke er morro, er at jeg ikke får være med å henge med så mange supre folk som jeg hadde tenkt. Det svir og gjør vondt, men jeg må ta hensyn til kroppen, og la den hvile nå når den har sjangsen. Kroppen sladrer ikke, den forteller hvordan tilstanden i kroppen er, selv om jeg ikke alltid vil høre på den. Og skal jeg engang bli frisk,må jeg høre etter. Og da, når kroppen og meg er enige, da skal vi på Explore og gi 110% eller mer:D Det gleder jeg meg til.

Matteus 11, 28 og utover er veldig fin i denne sammenhengen. Det er slitsomt å gå å være sliten og ikke ha krefter til overs. Da er det godt å kunne legge det over på Jesus, og få ro for at der er det trygt og Jesus vil gå med oss på veien, og gjøre veien litt lettere å gå.

Matteus 11, 28-30: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelen. For mitt åk er godt og min byrde lett"

Akkurat slik som livet er i akkurat dette øyeblikket, med Silje Nergaard og jazz på Spotify samtidig som snøen laver ned utenfor vinduet, så kan det ikke bli så mye bedre. Jeg liker det! Veldig mye:D

Cecilie<3

Jul i heimen<3

Jeg liker jul<3 og jesus<3 og mange mange andre ting:d

Himmel på jord - alle brikkene passer.

Av og til opplever en himmel på jord - hvor alle bitene i pusslespillet passer sammen og lager et nydelig bilde som gleder ditt hjerte mer enn du kunne ane. Brikkene kan falle på plass etter at du har strevd lenge og prøvd alle mulige kombinasjoner før det plutselig løsner eller så passer plutselig brikken på første forsøk. Og når overraskelsen og gleden over at brikken passet forsvinner, kjenner en at gleden over at den brikken en har strevd lenge med å få på plass er en større og mer varig glede enn gleden over flaksbrikken.

Slike øyeblikk er sjeldne. Både de brikkene som en strever med å finne plassen til, og de som finner sin plass med en gang. Det er ofte vi strever og strever i hva som syntes å være evigheten, og så plutselig løsner alt for et lite øyeblikk og himmelen er på jorden i min lille verden. Og jeg kjenner at det er slike øyeblikk som gjør at livet er ekstra godt å leve. Men det er ikke disse øyeblikkene som driver livet fremover, det er alle de imellom disse øyeblikkene som gjør at livet får en egen driv.

Slike øyeblikk er for min del for eksempel når det begynner å snø på vei til jobb. Verden rundt meg blir en helt annen, ny og hvit. Når alt er hvitt, rent, pent og nydelig. Og fordi det kommer som en overraskelse, er den alltid fylt med en ubeskrivelig stor glede. Sånn en barnslig glede som overgår all annen glede. Jeg lover at jeg gikk å smilte resten av dagen på grunn av snøfallet på morgenen på vei til jobben:)

En annen slik glede, en som overgår alt annet, er å komme hjem til jul. Hele huset lyser jul fra utsiden, og når en kommer inn døra, blir en møtt med åpne armer av mamma og pappa og lillebror(som forresten ikke ser så liten ut lengre, han har skjegg!) og alt er bare fryd og gammen. Og det er som om alt strevet i uken før hjemturen er glemt, borte og finnes ikke mer. Alt er bare slik som det skal være. En slapper av i skuldrene, roen senker seg og himmel er å finne på jord.

Og så har en en annen form for fred, ro, glede og tryggeht, nemlig den en oppelver sammen med gode venner en stoler fullt og helt påp, og som man kan være seg selv sammen med. Hvor en ikke trenger å ta på en maske for å holde fasaden oppe. Du vet at de vet hvordan du har det, og de velger å være der sammen med deg, dele hverandres sorger og gleder. Det er de som gir livet ekstra krydder og god smak!

Jeg liker når verden passer sammen, og jeg søker etter slike øyeblikk. Av og til må jeg lete lenge, mens andre ganger dukker det bare opp uten at jeg leter noe serlig etter det. Det driver meg videre og får meg til å innse at Gud putter små øyeblikk av himler på jord for å minne oss om hvordan jorden og verden en gang kommer til å være. Hvordan ting blir i den nye himmel og den nye jord.

Jeg tror himmelen kommer til å være et fantastisk sted hvor mange puslespillbrikker finner sin plass og vi får leke i snøen,eller i det varme vannet som vi selv ønsker. Og det beste av alt, er at Jesus (som forresten veldig snart blir født, hurra!) kommer til å være der sammen med oss, leke med oss og henge med oss (som han gjør idag også), men da skal vi kunne ta på han og få en klem fra han, gi High 5 og lekesloss.. Kanskje også blir det snøballkrig og volleyballmatch på samme dag, hvem vet? Men at det blir Herligt Herligt, det er jeg helt sikker på!

Gleder meg! Masse!

Cecilie<3

Det snør det snør, tidfeli bom<3

Jeg elsker snø.
Jeg elsker det snøen gjør me hele min verden.
Jeg elsker det snøen gjør me meg..jeg finnes frem barnet i meg mi gleder meg over av alt blir hvitt mi nydelig.. Snøen legges seg på de minste greinene mi gjør at hele veien til jobb blir en vei gjennom en eventyrverden<3 for en start på dagen, gud er god!

Tålmodighet er en dyd!

De siste ukene har bare flydd avsted. Jeg har hatt dager som er overfylte av energi, og dager hvor energien er i en flaske i kjøleskapet som jeg ikke får åpnet om jeg enn ville, å, så gjerne. I dag er en av de dagene hvor energien bare er borte. Jeg vet ikke hvor den er blitt av hen. Og jeg kjenner at jeg blir sliten av å ikke orke noe. Sist uke, på denne tiden, så var eg å danset swing så det kostet etter. Det var en drømme dag, jeg lover! Det er slik jeg egentlig ønsker at dagene skulle være. Men slik er det ikke, og jo fortere jeg virkelig forstår det, jo fortere kan jeg kanskje komme dit jeg egentli vil. Er det ikke rart?

Vell, jeg kjenner ganske godt at jeg ikke er der ennå, men jeg klarer hvertfall å se at det kommer noe postitivt ut av å sitte hjemme istedet for å fly på døra i ett sett. Joda, jeg er ca ferdig med julegavene for i år, og de jeg ikke er ferdig med er slike som er koselige å sitte med. For eksempel en kalender med bilder og bibelvers som passer til bildet for den måneden. Det vil si at jeg får bruke masse tid til å lese i Bibelen for å finne bibelvers som passer til bildene. Det er to fluer i en smekk det:P Hehe. Jeg lærer meg også å multitaske ganske så bra. Lage kake, se CSI og strikke på en annen julegave omtrent samtidig. Det liker jeg.

En annen ting jeg liker, er at det snart snart er juleferie:D Da skal jeg hjem til kjære Mandal på ferie hos ho mor og han far, og plage vettet av lillebror:D Ohh, jeg kjenner på meg at det blir en god ferie, og det liker jeg Big time!

Jeg merker også at jeg stadig lærer nye ting om å vandre med Gud innen for intimsonen. Det er spennende, utfordrende og utrolig givende. Men det er uvant. De sier det tar 6 uker å lage en ny vane, men så er det ikke bare snakk om en ny vane når det gjelder å vandre med Gud. Det er snakk om hele livet. Og det er mer enn én vane. Det er mange vaner, om ikke kanskje alle. Og det sier seg selv, at det er vanskelig å forandre eller endre alle vanene på en gang. Det tar tid, og jeg tror vane-forandring eller vane-endring skjer best over tid. Og det kommer fra ei jente som ikke er kjent for å være verdens mest tålmodige! Hehe. Det er en begynnelse på en forandring hvertfall:) For det merker jeg, at jeg ber om å få ett mer tålmodig hjerte, og det er ikke slik at Gud bare gir meg det, men det er noe som skjer over tid. Jeg kjenner også at det er mer og mer spennende å lese i Bibelen, og tenke ordentlig over hva som står der, men det er ikke alltid det er like motiverende å gjøre det alene. Altså er fellesskap en god ting, bæ!

Bibelverset om at jeg makter alt i Ham som gjør meg sterk, er et bibelvers som stadig kommer til meg, og det gir ny kraft hver eneste gang. Det liker jeg at Gud gir meg, kraft og styrke når jeg ikke har noe selv. Det er godt å ha noen andre å stole på enn seg selv, spesielt når en gang etter gang kjenner at en ikke rekker opp, eller rekker over det en tenkte en skulle gjøre. Det er leit, men det er da det er godt å stole på en Gud som vil det beste for meg, alltid! Og som har større tanker for meg enn jeg noensinne vil ane, eller kunne drømme om å oppnå. Det er godt å vite at Gud har en plan som er større enn det jeg ser.

Nå skal jeg snart hvile i grønne enger, og samle krefter til morgendagen. Jeg gleder meg til å krype opp i Guds sterke armer og hvile i Hans fang.

Cecilie<3

takk!!

Vet du hva jeg nettopp kom på?`

Jo, nå skal du høre. Jeg får begynne dagene mine på jobb med bønn sammen med de andre jeg jobber med. Det er utrolig deilig å sammen legge dagen i Gud sine gode sterke hender, og vite at Han er med uansett hva som skjer og at Han har en tanke med dagen.

Videre er jeg også utrolig heldig som får legge styremøter i Gud sine hender, sammen med venner/styremedlemmer. At jeg har venner og styremedlemmer som også stoler på at Gud har en plan med deres/våre liv. Det er utrolig deilig!

Gud er god! Takk!

En tanke ble til mange....

For en stund siden så jeg en film som heter "He's actually not that in to you!". Den handler om at når gutten ikke ringer, så er han faktisk ikke interessert og videre hvordan noen er unntak for regelen, mens andre bekrefter regelen om at gutter ikke forandrer seg. Det kom også opp som tema at man etter hvert burde lære hvem som blir i et forhold og hvem som ikke blir det, men det er slettes ikke alltid at man velger dem man vet at kommer til å bli, om du er med på tanken.

Hva er grunnen til at en ikke velger den gutten eller jenta som en innerst inne vet at blir der hele veien, det undres jeg? Hvis jeg vet at en gutt vil bli å jobbe med et forhold, hvorfor faller jeg for de guttene som jeg vet at ikke vil bli? Er det spenningen og dramatikken som trekker? Eller er det slik at jeg også er redd for å gå inn i et forhold som binder meg fast til en enkelt person? At det plutselig ikke lengre bare er gutter som er redd for å binde seg? Altså, oppsummert. Jeg tror kanskje jeg kan melde meg inn i klubben for "Vi som er litt redde for å binde oss til en fast person, samtidig som vi veldig gjerne skulle turt å gjøre nettopp dette" klubben.

Eller er det spørsmålet om hvordan du kan vite om du har valgt rett som er spørsmålet som ligger under. Hva om det er noen som er bedre enn den jeg valgte? Hva om jeg snubler, faller, skader andre og meg selv på veien? Min største frykt i livet er nettopp denne, at jeg er så redd for å gjøre feil, at jeg ikke alltid lever livet mitt slik jeg skulle ønske, men at jeg er tilskuer i mitt eget liv fordi det koster mindre enn å risikere å snuble, falle, skade og såre, mens man også kan gå videre og glede, fryde og synge over at livet er bra. Det man også kan lære, det er at Gud er like glad i meg om jeg faller eller snubler, synger eller går. Halleluja!

Det skremmer meg å se tilbake og oppleve at jeg for det meste bare har observert i mitt eget liv. Kanskje jeg også bare har observert kjærligheten? Og kanskje det er det som skremmer mest, nettopp det å leve livet til det fulle, skyte mot månen, og oppdage at det ikke er sikkert at en når opp til månen, men at man ender blant stjernene alikevell, og at det er en bra plass å leve? Og gjøre nettopp dette, leve. Ikke observere, men leve (dette er noe jeg kjenner at jeg trenger å jobbe masse med, men som jeg også har lært i høst, å er tålmodighet en fin ting!).

Det å leve innebærer mange ting. Fantastiske gleder, soloppganger, stjernehimler og gode venner, men også sorger som smerter mer enn du aner, ulykker, knuste hjerter og krig, og selvfølgelig mellomtingen av opp og nedturer. Livet er en berg og dalbane av gode og mindre gode ting, samt ting som rett og slett er vonde å gå gjennom, men som man oppleve at man vokser på, nettopp fordi man går gjennom det. Og selvfølgelig er livet mye mer enn det jeg beskriver nå, men dere forstår settingen.

Man kan ikke gå gjennom livet og aldri ha det vondt, om man gjør det, setter man heller ikke så stor pris på at livet er godt. Men kanskje det er nettopp denne svingningen som gjør at det blir letter å være tilskuer? For når man er tilskuer kan man distansere seg fra ting som skjer i det livet du er tilskuer til på en måte som den personen som lever livet kan. Det skremmer å tenke på at jeg skal kjenne de gode og vonde tingene på min kropp, mitt hjerte og min sjel. På en måte vil jeg klare meg uten de vonde tingene, for det er smertefullt. Mens jeg på den andre måten vet at det ofte er på de tingene som i utgangspunktet er vonde som er de tingene jeg vokser mest på. Og om jeg ikke har vonde ting i livet, vil jeg sette mindre pris på alt det gode jeg har i livet.

For om det er noe jeg har lært i løpet av høsten, det er hvor mange gode ting, gode personer og gode opplevelser jeg får i fleng av hver uke, hver dag. Og jeg er ikke halvparten så flink som jeg skulle vært, til å takke. Både takke Gud, og takke alle de som er med på alle de gode opplevelsene. Det skal være målet mitt denne uken, å bli bevist på å takke for alt jeg får og alt jeg får lov til å gi til andre.

”For dette, er min lengsel, Deg, Deg, Deg, Deg, Deg, Jesus”

Cecilie<3

Hvem der?

I oktober fikk vi jentene i kjelleren en melkesjokolade med gode bibelvers til:)
Idag fikk vi en boks med pepperkaker og en sang fra delrius? til.. Jeg er veldig takknemlig, men også ganske nysgjerrig på hvem den gode oppmuntrer er:) noen som har forslag? Ha en strålende flott dag:d

Adventstiden

Jeg har hatt en deilig helg hjemme i mandal, hengt med mamma og pappa, truffet alle besteforeldrene mine, og hengt med gamle venner.. Kjempedeilig..
Jeg fikk kjøre med en kamerat bort, istedet for å sitte alene på en buss i tre timer, det var herlig og tiden fløy avstedt.. Når vi løn vil stavanger, tentes lysene i tårnet på ullandhaug, og jeg tenkte for en velkomst!
Jeg leser en bok som heter ''Tre uker med 3,16'' au john r hardang, og idag leste jeg om det gamle og det nye mennesket. Paulus sier at det han vil gjøre, gjør han ikke, mens det han ikke vil, gjør han(rom 7,19).
Jeg kjenner meg veldig igjen i dette..det er så enkelt å falle tilbake til gamle vaner, selv om en vet at de vanene ikke er sunne for en.. I boken leste jeg et godt eksempel: en nyfrelst afrikaner fortalte om sitt nye liv: det er som om to bikkjer plass om makten i mitt hjerte, en svart mi en hvit.
Vet du hvem som seirer? Spurte misjonæren.
Den du gir mest mat!
Mat troen din med å lese i bibelen eller henge sammen med kristne venner og på møter.. Det er snadder det;)

Dobbel dose

Oi oi oi. Jeg er helt satt ut av alle de tankene som surrer i hodet mitt akkurat nå. Det flommer over av gode, mindre gode og triste tanker. Mest av alt er jeg takknemlig over så mange ting at jeg kunne skrevet ett eneste langt blogginnlegg hvor jeg bare ramser opp alt på denne jord som jeg er takknemlig for, men det sparer jeg til en annen gang. Men dere skal vite at det er så utrolig mange personer i min nærmeste omgangskrets som betyr så utrolig mye for meg, jeg skulle bare ønske at jeg var flinkere til å vise at jeg setter så stor pris på dere som jeg gjør.

Dette ble jeg minnet på idag på imi, for det var takkegudstjeneste idag. Dette overgår alt annet jeg har vært med på med Imi. Helt fantastiskt. Jeg ble satt ut i går av staben som ser det som sitt privilegie å få lov til stelle i stand en fest for medlemmenes ære, og dagen etter så blir jeg like satt ut av at vi setter av en kveld til å bare være takknemlige mot Gud, og minnes over alt det gode som skjer i livene våre på grunn av Gud.

Det rører meg til tårer(opp til flere ganger i løpet av kvelden) å høre vitnesbyrdene om den fantastiske Gud som ser alle uansett situasjon og problemstilling. Tårene renser og helbreder, løsner ting som sitter fast og gjør vondt. Det blir bekreftet igjen og igjen at Gud er god og at han har hjerte for hele menigheten. Det bekreftes også at Gud kan bruke alle mennesker til sitt beste, ved nettopp å ta frem det som Han la i oss når han skapte meg i min mors liv. Jeg er ikke en feiltakelse, jeg har en mening, jeg er viktig. Og Imi viste i kveld at det Guds veier virkelig er anderledes enn vi noensinne kan forstå. Takk Gud! for det.

Takk for at Gud har kontrollen over alt som skjer i våre liv, og idag vil jeg spesielt takke for alt det som skjer i mitt liv.

Jeg har lenge bedd om at Gud må bruke meg som et redskap i Hans arbeid, og når jeg har bedd om det, har jeg tenkt at da kan jeg synge eller være med på praktiske ting, for det syntes jeg at jeg er flink til. Men Gud har andre planer, han gav meg jobb på Imi, i barnehagen de driver. Gud anerkjenner kvaliteter i meg som jeg ikke alltid er like flink til å anerkjenne selv. Gud så at jeg kunne brukes i Imi åpen barnehage, og Han sørget for at jeg fikk jobben, og skal begynne som en del av staben i Imi kirken imorgen. Gud gir meg en jobb som utfordrer meg til å bli et bedre menneske med hjerte for se andre mennesker og være der for dem. Jeg er spent og kjenner at jeg gleder meg til se hvordan Gud vil fortsette å utvikle meg i den retningen jeg var tenkt til å være. Det er en spennende reise med mange utfordringer jeg vet jeg klarer sammen med Gud.

På slike dager som igår og ikveld, tenker jeg på året ifjor. Hvorfor i all verden så jeg ikke hva Imi hadde, og søkte etter å bli en del av det da? Jeg føler meg "snytt" for ett år med Guds godhet. Jeg søkte kjærlighet alle andre steder enn der jeg visste jeg ville finne evig kjærlighet og anerkjennelse. Det er vondt og sårt i hjertet. Det river og drar og sliter. Tårene triller og jeg har ikke mulighet til å stoppe dem, ikke en gang om jeg ville hadde jeg stoppet dem. For ved å slippe dem ut, renser det opp i alt det vonde.

Og idag fikk jeg et annet syn på året ifjor, selvfølgelig er det leit at jeg ikke gikk i Imi ifjor, men det kan jo hende at jeg får en dobbel dose av Guds godhet i år istedet for da. Jeg lo i alle tårene når jeg fikk høre det, og når jeg tenker over det, så stemmer det. Jeg har aldri vokst så mye sammen med Gud som jeg har gjort iår, og mye av grunnen til at jeg har vokst så mye iår, er med året ifjor som bakgrunn samt mange andre ting. Det er deilig å kjenne at Gud virkelig går ved min side, og bærer meg når jeg ikke klarer å gå selv, og når jeg klarer å gå selv, går Han ved min side og oppmuntrer og anerkjenner meg i det jeg gjør. Gud er god!

"I fred vil jeg legge meg ned og sove. For du, Herre, bare du lar meg hvile trygt" Salmene 4,9

Cecilie<3

Hvorfor jeg ikke drikker kaffe på kvelden...

I går var det medarbeiderfest på Imi, med pene jenter i flotte kjoler, og kjekke gutter i pent tøy/dress. Var litt nervøs for jeg har aldri vert med på medarbeiderfest og visste ikke hvor "pyntet" det var, men fikk gode råd av Gudrøesjentene, så kledd meg opp i kjole og blomst:D Når jeg kom til Imi, så var kirkerommet var dekket opp til fest, og staben var kledd som engler og danset og applauderte oss inn i herlighetene.

Vi fikk skalldyr til å fylle magene med, og gjett om sørrlendingen var glad da. Rægår, krabbe og blåskjell, samt eggerøre, for det er jo skalldyr!:P Etter middagen var det ryddings og vi fikk gå ut i gangen og drikke kaffe og spise twist. Og ja, jeg drakk kaffe.. Fikk servert kaffe av Gudrøesjentene tidligere på dagen, så var vell inne i en god stim tenker jeg. Pratet med mange herrlige folk, og kjenner at det jeg gruet meg til hele dagen, slettes ikke var så galt, det var faktiskt ganske så koselig:D Rettere sagt kjempekoselig:D Tror jeg var ett eneste stort smil i hele går.

Når underholdningen var over, var det tid for kaker og mossé, og godter og frukt.. Naminam:D Så ble frivillighetsprisene delt ut, og utdellerne mente at alle burde fått, så jeg er stolt eier av en frivillighetspris som jeg kjenner gjør godt i hjertet:) Jeg er også stolt over at jeg er med i en menighet hvor staben er stolte over å få lov til å være en del av fellesskapet som medlemmene utgjør. Og at staben er stolte over å få lov til å arrangere fest for å vise hvor mye de setter pris på resten av menigheten. Det liker jeg.

Jeg liker også at jeg på tirsdag er en del av den staben:D At jeg får lov til å gi noe tilbake til Imi. Imi som har sparket meg i baken og fått meg til å gjøre noe konkret for å bli bedre kjent med Jesus, og vandre nærmere til Hans hjerte. Det liker jeg<3

Det jeg også liker på en måte, er at kaffeén jeg drakk på medarbeiderfesten, gjorde at jeg sov fra 01.00 til 02.30 for så å være lys våken. Og der og da, i det lyse øyeblikket, fant jeg ut at jeg skulle lese boken jeg lånte fra Gudrøesjentene, nemlig "Kjærlighetens fem språk" av Gary Chapman. Boken er på 206 sider, og jeg var ferdig med den i halv 5 tiden i dag morges tror jeg. Den forteller om de fem kjærlighetsspråkene som finnes i ekteskapet(og selv om jeg ikke er gift eller har planer om det i nærmeste fremtid, så kan det være nyttig å vite tenkte jeg. De fem kjærlighetsspråkene er følgende:

* Anerkjennende ord - komplimenter og anerkjennende ord
* Tid for hverandre - sette seg ned og prioritere bare hverandre
* Tjenester - gi vekk tjenester, som rydding, vasking osv
* Gaver - en liten/stor ting som gjør at du vet at andre tenker på deg
* Fysisk nærhet - berøring

Jeg har alltid trodd at fysisk kontakt er mitt kjærlighetsspråk, men i natt forandret jeg oppfatning. Jeg tenkte tilbake på tidligere tider og det jeg kom frem til at jeg savnet da, var kommunikasjon og anerkjennelse av hvem jeg er som person og. Jeg tror ikke at jeg har forstått hvor viktig det er for meg med samtale før nå:) Og det tror jeg er en viktig oppdagelse. Selv om fysisk kontakt er veldig viktig, er det ikke nok.

Så kaffeén på medarbeiderfesten førte til at jeg ikke fikk sove, som igjen førte til en viktig oppdagelse som igjen kanskje gjør at jeg finner det jeg leter etter? Det liker jeg:D Kanskje jeg skal drikke kaffe flere kvelder?

Cecilie<3

nål + gjennom fingeren = vondt

Idag var jeg på jobb, i barnehagen min, og der skulle jeg fikse litt på tusjene der, og brukte en lang tykk nål for å fikse dette.. Og plutselig glapp nåla tusjen, og traff innsiden av tommelen min, og gikk helt gjennom å ut på andre siden.. Det var ett ganske stort sjokk å se nåla gå inn på den ene siden og ut på den andre siden. Men det går bra altså:) Jeg overlevde 2 timer ventetid på legevakten, legen kikket på såret i 2 min og sendte meg hjem uten antibiotika, vaksine eller plaster. Sa bare at jeg kunne ta paracet om det gjorde vondt. MEn det gjør det jo ikke nå lengre, så er ikke videre plaget med inngangs/utgangssåret, men følte det var verd en blogg:D

Kom også på en annen ting, dere vet hvordan det er å miste en utrolig god venn sant? Ikke i den forstanden av at den utrolig gode vennen dør, men at dere mister kontakten, eller er fundamentalt uenige om en spesiell ting, slik at dere holder avstand en stund for å roe ned og tenke over ting.

Alle vet hvordan det mangler noe i hjertet ditt da, nemlig den vennen og det den betyr. Alle de gode samtalene, de gode stundene. Utfordringene du fikk motta, og utfordringene du gav vekk, nærheten, tryggheten. Vite at den du stoler på, er der for deg. Det å ha noen å gå sammen med ett stykke på veien i livet. En som forstår deg på en måte som ingen andre gjør. Mangel på kontakt med denne vennen lager ett hull i systemet, verden, hjertet og det gjør vondt. Men det går over til å merkes mindre og mindre, men det forsvinner aldri. Hullet blir aldri helt borte. Alle de utallige mange timene der en bare hang sammen, minnene, ønskene og drømmene en hadde sammen.

Jeg har mistet mang en god venn i den forstand at jeg ikke har så god kontakt med vennen i det siste. Det gjør vondt, men en merker at en har andre gode venner som er der for en, og som en kan være der for. Men det er likevell noe som mangler.

Du mangler!

Skriv en hilsen om du også savner noen som har sklidd litt vekk.

Husk at vi alle skal samles i Himmelen, det fyller meg med Glede<3

Perfekte boller

Jeg fikk jobben jeg søkte på, har levert siste oppgave på skolen før jul, og har bakt boller som ikke er svidd eller uhevet eller ubehagelige i smaken.. Today's å good day:d

Nervøs

Har søkt på jobb, og får står i dag snart snart snart om jeg får jobben eller ikke.. Be for meg, jeg er nervøs.. Cecilie

Laang blogg, fløtt dæ!

Som noen kanskje leste på Facebook idag, så var jeg på jobb intervju i dag. Og for noen av dere, så skurrer kanskje litt. For jeg går jo på skole, og har allerede en jobb i tillegg til skole, og er med i styret til SKRIKS, samt at jeg danser swing.. Hvordan i all verden skal jeg få plass til en jobb til, er de nok noen som tenker(kanskje?)..

Men..Det er mye som har forandret seg denne høsten. Jeg har vært mye sliten og trøtt i høst, altformye sliten. Altforlite energi. Ikke overskudd, og ekstra krefter. Og det begynte vell ikke nå i høst, det begynte på vårparten i fjor. Det ble slutt med kjæresten og det var en tung periode som jeg egentlig bare skjøv fra meg, fordi eksamen lå rett rundt hjørnet, og trengte fokus. Og fokus fikk det, og jeg fortsatte å skyve ting vekk, for det var så mange andre ting som trengte fokus. Og jeg elsket å skyve ting vekk, for den kjekke tingene er så mye morsommere å gå gjennom, enn de litt tyngre tingene. Kjekke ting som sommerjobb, dansecamp på Ærø, Moldejazz, bryllup, 2x70 års dag og enda mer sommerjobb. Så var det skolestart, jobbstart og KRIK uke. Og så ble jeg forkjølet og kne'ene haglet ganske ille..

For første gang i universitetshistorien min, sov jeg over forelesninger, og sovnet forran TV'en og glemte å spise. Jeg var utslitt. Kjempesliten, trøtt og ingenting ekstra overskudd. Jeg tror jeg tidvis grein mer enn jeg lo, og det er ikke slik det pleier å være i min lille verden. For tidligere har det vert slik at selv om livet er en motbakke, så har jeg stort sett alltid klart å fokusere på det positive. Men ikke nuh lengre. Det var vanskelig når det stadig vekk kom opp ting jeg visste jeg kunne gjøre bedre enn jeg gjorde dem, samt at jeg ble minnet på alle de tingene i fortiden som jeg kunne gjort bedre. Og når alle de tingene jeg skjøv bort begynte å komme tilbake i større skala (noe som ofte skjer når en skyver problemer vekk i lengre perioder – jo – de vokser seg dobbelt så store, eller 10 ganger så store).

Da blir plutselig ting vanskelig å komme gjennom på egenhånd. Umulig. Det er som et stort fjell du skal over, eller gjennom og du har ikke redskapene selv til å klare det. Du er nødt til å stole på at Gud er der med deg hele veien, at Han bygger deg opp og støtter det hvert skritt på veien. Alt makter jeg i Ham som gjør meg sterk (Fil 4,13).

Og så er du også nødt til å stole på at andre mennesker vil støtte deg, og bygge deg opp slik at du har styrke til å gå den veien som ligger foran deg. Og det er godt mulig du må svelge en del kameler på veien, om du forstår bildet. Kameler som at du klarer deg selv, at du vet hva som er best for andre, men ikke for deg selv. Kameler som at akkurat nå skal du ikke gå på skole, men gjøre andre ting. Kameler som at nå skal du fokusere på å bli frisk og sterk i Guds kraft, og ikke gå alene. Kameler som at du skal lære at Gud er glad i deg, og at Hans største ønske for deg er at du skal stole på det, og dermed stole på at Gud vil at du skal elske deg selv også. Kameler som at ting tar tid, og for en utålmodig jente som meg har det vært og er det fremdeles en kamel å svelge. Ting skulle helst skjedd igår.. hehe..

En annen kamel jeg har måttet svelge, er den at jeg så gjerne vil vise andre at jeg bryr meg om dem og er glade i dem akkurat slik som de er her og nå. Så tenker kanskje noen, er det noe man skal svelge? Og ja, jeg tror det er en kamel å svelge. For hvordan kan jeg, som ikke er glad i meg selv akkurat slik som jeg er, vise til andre at jeg er glad i dem akkurat som de er? Det er noe som ikke stemmer i det sant? Jo, nettopp dette at det ikke er samsvar mellom kjærligheten min til andre, og kjærligheten min til meg selv.

Eksempel: Dere vet hvordan det er å plutselig trenge noen, behøver noen? Ikke slik at den/de må være der hele tiden, men at du trenger den/dem i akkurat ett spesielt øyeblikk? Og i det spesielle øyeblikket så trenger man at noen er der akkurat for deg, akkurat der og da. Ikke om 5 minutter, 1 time eller noen dager. Men akkurat nå!

Intenst og kort. Intenst og langvarig. Rolig og kort. Rolig og langvarig.

Har du opplevd ett slikt øyeblikk?

Jeg har en del slike øyeblikk, hvor jeg behøver at andre er der for meg akkurat der og da. Ofte. Og jeg opplever gang på gang at jeg får behovene mine fylt opp. Noen i min nærmeste vennekrets kan gi meg det jeg trenger. Jeg har en hel haug med flotte mennesker som bryr seg om meg. Og det er deilig å kjenne på, den følelsen av at noen er utrolig glade i meg, så glade at de setter sine egne ting til side for å være der for nettopp meg. Lille ubetydelig meg.

Men i det siste, tror jeg at jeg har vært/er den personen som blir trengt, akkurat der og da. Og det er deilig å kjenne på følelsen av at noen trenger meg. Jeg tror at alle trenger at noen trenger dem av og til. Jeg vet i hvert fall selv at jeg har et intenst behov for å vite at noen trenger meg, en slags bekreftelse på at jeg har noe å gi videre til andre. At jeg ikke bare skal motta selv.

Og noen ganger så er jeg den personen som får gi det jeg har å gi. Gi det jeg har som den andre personen trenger. Og det kjennes deilig.

Andre ganger er jeg den personen, men klarer ikke å være den personen akkurat der og da og gi det jeg egentlig vet jeg kan. Det koster for mye, eller jeg ikke har tid eller en av de andre mange unnskyldningene en kan komme med. Det er en vond følelse, å ikke klare å gi videre det jeg har, til en som trenger det.

Og andre ganger (som er de verste, for min del i hvert fall) er når jeg tror jeg er den personen som har det som trengs, men når personen (som jeg tror trenger meg) sier at jeg ikke får være den personen, ikke her og ikke nå. De gangene når jeg har noe å gi, men som jeg ikke får gi det, for den som jeg vil gi det til, ikke vil ta det imot. Det gjør vondt langt inne i hjerteroten, men det er ikke opp til meg å bestemme. Det er opp til den personen som trenger/ikke trenger noe. Det er en kamel å svelge og den sliter hardt med å trenge igjennom

Mens noen ganger så vil jeg så gjerne være der for personer som trenger noe eller noen, men så opplever jeg at jeg kommer til kort. Jeg kan ikke gi noe til personen, for jeg ikke er utrustet med det jeg skulle ønske jeg hadde.

Det er vondt å føle at en kommer til kort, ikke strekker til og ikke kan hjelpe. Det gjør også vondt når jeg ser at grunnen til at jeg ikke kan gi videre kjærligheten jeg har i meg, er fordi fundamentet ikke er stabilt. Jeg har bygget mitt hus på sand, i denne forstand på følelser og ikke på fjell, i denne forstand Guds ord og kjærlighet til meg. Om jeg føler at jeg er verd å elske, så elsker jeg meg selv. Men om følelsene sier at det ikke er noe grunn til å være glad i meg, så er jeg ikke glad i meg selv. Dette skal jobbes med, det er i hvert fall sikkert.

Og det er i stunder som dette jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg er så glad jeg kan gå til Gud, legge bekymringer og ønsker og drømmer på Ham og stole på at Gud tar det derfra. Og å legge ting på Gud, det gjør jeg virkelig, jeg lasser på med ting og tang. Jeg er glad for at Gud er tålmodig, for jeg er flink til å komme med de samme tingene om og om igjen. Og selv om jeg lærer veldig mye av og om Gud for tiden, så klarer jeg ikke alltid å stole på Han i alt. Heldigvis så har Gud sagt at den gjerningen Han starter i oss, skal han fullføre den(Fil 1,6). Så jeg er sikker på at jeg kommer til å lære å stole på Gud i alt, må bare bli litt mer kjent med Han, for å se at Han virkelig er God!

I dag på Imi så var det mye godt som ble sagt. Blant annet at Gud sier ”Fløtt dæ!” (inn i Guds kjærlighet og la Gud ta din plass!) Og at det første budet var å elske Herren av hele din sjel, hele ditt hjerte og av all din forstand. Men at et annet var like stort, det å elske din neste som deg selv. Altså at du må elske deg selv like høyt som du elsker din nabo. Dette ble viktig for meg i dag. Å lære å elske meg selv, slik at jeg kan elske andre med den kjærligheten Gud har lagt i meg.

When the music fades
And all is stripped away
And I simply come
Longing just to bring
Something that’s of worth
That’ll bless Your heart

I’ll bring you more than a song
For a song in it self
It’s not what You have required
You search much deeper within
Through the ways things appear
Your looking into my heart<3

I'm coming back to the heart of worship
When it's all about You
Yeah, it's all about You Jesus

Gud ser til hjertet. “Bevar ditt hjertet fremfor alt du bevarer, for livet går ut fra det” Ordspråkene 4,13. Og Gud er glad i meg (og deg) uansett hvor vi er på veien til å bli kjent med Han. Heldigvis:D <3
Cecilie

Livet er godt

Sove lenge, spise frokost forran tv'n, gå til gamlingen for å svømme men oppdager at den ikke åpner før om 2 timer, går inn vil byen å ser sære duer på veien, varmkakao inne me god musikk på øret:d Og svømming etterpå;)

Lys i mørket

Gud er god, og lyser i mørket.. Hans ord er en lykt på min sti.. Det er godt å gå med gud..
Cecilie<3

"Eg glede meg te å detta!"

Det er en stund siden jeg blogget sist. Grunnene er mange.. Mye styr med skolen, mye styr med helsa, og mye styr med ekstremt mye tankevirksomhet. Tankevirksomheten, som er noe som ikke alltid har vært min sterkeste side, den har utviklet seg rimelig mye i det siste, og går av og til to skritt frem og tre tilbake, men alt i alt går det fremover.

Jeg er et følelsesmenneske, som definitivt ikke er flink til å tenke langsiktig. Og planlegge deretter. Jeg drømmer! Og planlegger deretter. Det vil si at tankevirksomheten har vært heller laber. Men det begynner og forandre seg nå. Men det kan jeg ta mer om en annen gang..

Fordi jeg var på skøytebanen i dag, og gikk på skøyter, logisk nok:) hehe.. Der overhørte jeg en liten samtale med to gutter, ca 8 år, som gjorde seg klar for å gå på isen. Den ene gutten sier til den andre: "Eg glede meg te´ å detta!". Den andre gutten flirer og nikker, altså de snakket om at de gledet seg til å falle på isen, risikere å slå seg, eller krasje med andre.

Jeg gikk videre og tenkte over utsagnet. "Eg glede meg te å detta!" Det er et utsagn jeg hverfall ikke kan si meg enig i, men mindre det er i en grop full av skumgummi, som gjør at det er garantert at jeg ikke skader meg når jeg faller. Jeg er livredd for å skade meg, ha det vondt eller ubehagelig, jeg er 21 år og liker ikke å falle. Disse guttene var ca 8 år og hadde pågangsmot og tørte å prøve noe de visste de ikke hadde hele roen på. Jeg har brukt mesteparten av livet på å være forsiktig, og ikke ta sjangser, slik at jeg skal unngå å bli skadet eller såret. Men det funker ikke. Riktignok har jeg klart meg ganske bra i avdelingen skader og slik, men å bli såret, det har jeg ikke klart å unngå.

I Bibelen står det i Matteus 6, 25-34 om å ikke være bekymret og om å søke Gud's rike først. Det avsluttes med vers 34 som sier:
"Så vær da ikke bekymret for morgendagen, morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage."

Det er vanskelig. Kjempevanskelig. Megavanskelig. Supervanskelig. Du skjønner tegningen. Jeg har alltid vært et bekymret barn. Helt siden jeg var liten og var mamma og pappas lille jenge, og til nå, hvor jeg er Guds barn, samt at jeg fremdeles er mamma og pappas lille jente som ikke lengre er så liten. Hvordan skal man klare å snu rundt på en tankegang som alltid har vært der?

"Alt makter jeg i Ham som gjør meg sterk" Fil 4,13.

Jeg skal ikke makte noen ting alene. Gud er alltid med. Heldigvis. Gud går ved siden av meg og støtter meg på den veien jeg går. Jeg er i Hans hender. Han har ansvar, jeg får ro. Jeg får hvile i vissheten om at Gud har fredstanker for meg, som er av en annen verden.

"For jeg vet hvilke tanker jeg har for dere sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp" Jer 29, 11.

De to siste versene lover veldig mye. Jeg makter alt i Ham som gjør meg ster, og Gud har fredstanker, fremtid og håp for meg. Alt jeg må gjøre er å stole på at det er sant, at Nåden gjelder meg også.

Jeg var å gikk på skøyter i dag, og tok da på meg hvite ullsokker, og så tok jeg på meg de hvite kunstløpskøytene mine, og gikk ut på isen. Jeg skalv litt i bena i begynnelsen, og det var litt skummelt. Men jeg stolte på at skøytene holdt, og at de rene hvite sokkene holdt meg varme.

Akkurat som jeg kan stole på at Gud holder meg ren og varm, samt at jeg kan stole på at nåden holder.

Skulle legg ved et bilde fra nattestur til Ullandhautårnet,men fant ikke legg ved bilde knappen, så tar det imorgen.. Men jeg merker at jeg liker roen og lyset som finnes i Stavanger på nattestid<3

Gud er god!

Vi lever livet framlengs, men forstår det baklengs!

Sitatet i tittelen er hentet fra Søren Kierkegård. Og jeg kjenner at det utfordrer meg ganske mye akkurat nå. For slik livet er nå for tiden, så er det ikke så mye jeg forstår. Men jeg tror at jeg en gang i livet kommer til å se tilbake på denne tiden og virkelig forstå hva som foregikk i livet mitt på den tiden(altså denne tiden;)).

Ble minnet på to bibelvers, som jeg virkelig trengte å bli minnet på. Les og nyt og stol på at det virkelig er sant, og gjelder i ditt liv, akkurat som jeg må lese, nyte og stole på at det virkelig er sant og gjelder i mitt liv.

”Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.”
Joh 14,27

Og til sist, et vers jeg vurderer å knytte til tattoveringen med fotsporne som jeg snakket om tidligere:

"Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk! Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus."
Fil 4,6-7

Kom også nettopp nå på en sang som pappa pleide å synge for meg når jeg var kjempeliten og ikke fikk sove. Slenger ved teksten på den også(Litt fritt etter eget hode:):

Jeg er hos Deg min Gud, som fuglen i sitt rede
Jeg er hos Deg, som barnet, hos sin mor
Jeg er hos Deg min Gud
Jeg er hos Deg min Gud
Når dagen går mot natt
Vær nær hos meg, vær nær hos meg
Min Gud, så får jeg ro.

Cecilie<3

Bønnesvar

Jeg ba om ro mi hvile i herrens ord..
Jeg kan ikke huske når jeg sov så godt sist gang.. Bildet viser skoleveien idag.. Gud får ansvar, jeg får ro:d

Alt for Jesu fot jeg legger, alt hva jeg her kaller mitt.

Jeg har hatt mamma og pappa besøk i helgen, fra torsdag til lørdag.. Det har vert helt herlig:D Jeg har fått hvile i trygghet om at mamma og pappa passer på og ordner opp en liten stund - jeg har fått hvile i deres raushet<3 Og mamma og pappa, det er jeg dere evig takknemlige for.. Jeg liker raushet, men det var ikke grunnen til at jeg ville ha besøk, jeg savnet dere.. Savnet mammas fikse alt med mat og søm og slikt mrs supermamma, og pappas fikse nett og strøm og tv, mr handymann! Jeg er heldig som har foreldre som dere:D <3

Men så kom søndagen og jeg er alene, faktiskt helt alene, begge mine samboere er borte akkurat for øyeblikket, mamma og pappa er hjemme, lillebror er i Alta, gode venner og venninner er hjemme og skal sove (noe jeg også burde gjøre:P). Det var helt stille på veien hjem fra IMI i dag. Jeg hørte nesten ingen biler, bare litt småskumle lyder fra buskene og trærne vedsiden av veien jeg gikk på. Jeg følte meg ensom, redd, trøtt og så forferdelig sliten at tårene bare trillet uten at jeg kunne gjøre noen ting med dem. Jeg klarte ikke stoppe å gråte.. Da er man trøtt og ser mørkt på livet. Jeg lurte på hvor min trygghet i livet var og jeg ble minnet om at Gud vil være min trygghet.

MEN....

Problemet er at jeg ikke klarer å stole på at jeg er god nok for Gud. Jeg gjør så mange ting for at det skal gavne meg, og er redd for å gå på ting Gud sier jeg skal gjøre. Det er lettere å promotere andre sider av livet mitt, enn den siden som har med Gud å gjøre.. Det å danse på Arnageren eller på skolen med Kom og Dans er så mye lettere enn å stå på stand for en kristen organisasjon i byen eller på skolen. Det er så mye lettere å unngå problemer, enn å møte dem i døra og bli ferdig med dem. Det er så mye enklere å lese pensum enn å lese Guds ord, for Guds ord påvirker meg i større grad enn pensum gjør. Og endringen som kommer fra Guds ord, er til det beste for meg, det er lettere å stole på det, enn å tro at det er noe annet som skjer med meg for tiden. Jeg velger alltid letteste utvei.

OG jeg er PINGLE!

Når ting blir vanskelig, stikker jeg hodet i sanden og satser på at andre fikser det jeg ikke fikser. Sånn har det alltid vært, siden jeg var liten og helt til nå. Jeg stoler på at andre mennesker fikser opp i det jeg ødelegger eller ikke fikser å gjøre noe med. Jeg tar aldri sjangser, gjør aldri noe før jeg er helt sikker på at jeg ikke kan skade meg, eller komme i e ubehagelig situasjon. Jeg er en forsiktig redd jente som ikke tror jeg har noe å gi andre. Jeg er livredd for at om folk visste hva jeg tenker av og til, hva jeg gjør som er galt og hva jeg skulle ønske at jeg var men som jeg ikke klarer å gjennomføre, så snur de seg og går sin vei. Men allikevell så stoler jeg på at andre mennesker fil fikse ting for meg om jeg ikke klarer det alene. Men det å stole på Gud, er som en annen dimensjon, føler jeg. Det er for stort til at det går an å fatte at det er En som bare vil meg det beste, som aldri snur ryggen til meg. Men å stole på at alle de folkene som jeg egentlig er redd for at skal gå fra meg, vil gi meg det jeg trenger, det klarer jeg. Men Gud som bare vil meg godt og som elsker meg uansett hva jeg gjør, ja det er Han jeg har problemer med å stole på.

I det siste har jeg blitt flinkere til å stole på at Gud fikser, istedet for andre mennesker. Grunnen til det tror jeg er at jeg begynner å forstå hvor lite jeg egentlig kjenner Gud og hvor mange utallige måter Gud jobber og snakker til oss på. Jeg begynner å se hvor lite jeg vet om alt i denne verden. Jeg begynner å se foten av fjellet, men aner fremdeles ikke hvordan toppen ser ut, og hvordan jeg kommer dit. Det er kjempeskummelt, kjempeutfordrende og krevende. Og slik som jeg har beskrevet megselv tidliger i bloggen, så passer ikke disse beskrivelsene til de siste beskrivelsene. Men allikevell så vet jeg at Gud jobber med meg, og jeg synts det er kjempeskummelt, kjempeutfordrende og krevende, men tingen er: Jeg gjør det. Gud har lagt i meg noe som gjør at når det trengs(les nå!) så hjelper Gud meg å finne det jeg har gjemt dypest inne i hjerterota av egenskaper og kunnskaper og krefter som bare Gud kan gi. Og jeg blir stadig forbauset over det Gud gjør meg bevisst på at Han har lagt i meg, og hva jeg kan få til med Gud på laget. OG det LIKER jeg:D <3 Det at jeg kjenner at jeg vokser, blir sterkere i troen, får mer kunnskaper om Gud og ikke gir opp - det er evner og egenskaper som kommer fra Gud. Gud trigger på mange punkter og får frem egenskaper i meg som jeg ikke trodde jeg hadde.

Jeg begynner å lære å stole på at Gud alltid er med meg og at Han elsker meg uansett hva jeg gjør, og at Han hjelper meg til å tilgi megselv når jeg ikke klarer det selv. Han løfter meg når jeg ikke klarer å gå selv, og Han styrker meg når jeg ikke har egne krefter å gå på.

Idag på IMI så sang vi "Alt for Jesu fot jeg legger" og forfatteren av denne sangen treffer på det jeg ønsker at jeg kan gi til Gud, som jeg ikke klarer å gi til Gud ennå. Jeg trenger, ironiskt nok, mer hjelp fra Gud (Han jeg vil det til) for å klare å gi Ham alt.

Alt for Jesu fot jeg legger, alt hva her jeg kaller
Jeg vil elske, jeg vil tro ham, følge ham for hvert et skritt.

Refreng:
Jeg vil gi deg alt. Jeg vil gi deg alt.
Du skal råde, kjære Frelser, jeg vil gi deg alt.

Alt for Jesu fot jeg legger, gjør meg Frelser, helt til din.
La meg høre Åndens stemme, la meg kjenne du er min.

Ref.

Alt for Jesu fot jeg legger, ja, jeg gir meg selv til deg.
Fyll meg med din kraft og nåde, med din fred velsign du meg.

Og dessuten, så er jeg ikke alene, Gud er alltid med meg og Han gir meg av sin fred slik at jeg for sove godt og trygt i natt og våkner uthvilt og glad imorgen<3
Cecilie

Mamma og pappa kommer på besøk!

Nå har jeg ventet lenge.. Altforlenge syntes jeg. Mamma og pappa ringte fra bilen for en time siden, og sa at de var på vei til Stavanger. De sa at de kom om 1,5 timer til ca.. Og bare for å si det, så visste jeg at de kom altså, det var planlagt. Og jeg har gledet meg siden sist uke sikkert, om ikke lengre.. Jeg trenger litt moderlig/faderli omsorg..

Passet derfor på at jeg gjorde ferdig nynorskøving som skal inn imorgen, så den er levert på forskudd, og bare det i seg selv er sjeldent. hehe.. Jeg må le litt for meg selv, de siste dagene har jeg prøvd å stole på Gud i alle ting, og det er vanskelig. Vanskeligere enn jeg trodde. Men jeg merker at jeg har bedre dager nå, enn jeg har hatt på lenge. Igår var jeg litt sliten, men jeg fikk byttet fastlege, til en i Stavanger, jeg var på Cellegruppemøte og jeg skrev ferdig nynorskoppgaven. Jeg fikk også søkt på praksisbarnehage, og tilslutt fikk jeg også lagt meg, men sove det fikk jeg ikke på en stund. Men jeg er så heldig at jeg kan drømme selv om jeg er våken, og jeg drømte ganske så fint før jeg plutselig tok turen til Drømmeland. Deilig. Dagen idag har vert serdeles effektiv, og igjen tror jeg at det er Gud som har en finger med i spillet og at kaffe'n jeg drakk på skolen, ikke har så mye med saken. Men det er nå meg, andre står fritt til å tenke ansleis(ja, nynorsken sniker seg inn på de mest uroligvekkende steder:P). Jeg har endelig fått bestilt legetime, sånn at jeg kan få skjekket ut hvorfor jeg er så slapp som jeg har vert i høst, og om det er i veien sånn ant enn at jeg bare er sliten. Videre har e lest på religion, og jobbet med matteinnlevering som skal inn neste fredag.. Flink har jeg vert..

Nå har jeg tent lys, ryddet og vasket litt, og så slapper jeg av med god musikk og gleder meg til jeg får besøk:D Det er fantastisk å kjenne at jeg gleder meg til foreldrene mine kommer.. Jeg merker også at jeg gleder meg til å slappe av i helgen, og samle krefter til ein ny uke.

Men jeg gleder meg også til å se hvilke planer Gud har for meg i tiden som kommer. Idag lette jeg etter en bok å lese i mens jeg spiste frokost. Jeg er en serdeles rar person som ikke liker å spise frokost ens ærend for å spise frokost, jeg kombinerer gjerne frokosten med pensumlesing, bibellesing eller andre bøker som kan leses til frokost. Og i bokhylla mi fant jeg en bok som het "Guds vilje - den gåtefulle" av Charles Swindoll.

Hvis dere har fulgt med på blogginnleggene mine i den siste tiden, så har jeg vert litt frustrer over at jeg kjenner at Gud jobber med meg for å forandre meg til sitt barn men at jeg ikke vet hvor den Berg og dalbanen går. Og det har frustrert meg til de grader. Jeg liker å ha kontroll over livet mitt og så tar Gud meg med på Hans uransakelige veier uten at jeg hverken kan eller vil hoppe av.. Og i den boken som jeg fant i bokhyllen idagmorges, den er skrevet med nettopp det temaet jeg har prøvd å forstå i den siste tide. Boken lover ikke å gi meg svar på hvor jeg skal, og det gir ikke Gud heller, men det er en trygghet å vite at jeg ikke er den eneste som går på veier jeg ikke vet hvor fører hen. Det er også trygt å vite at Gud vet hvor jeg skal, og hvor Han fører meg hen. Om jeg ikke vet hvor jeg skal, så begynner jeg å lære å stole på at Gud vet hvor han vil ha meg, og der Han vil ha meg, der er det godt å være.

Det surrer mange rare tanker i hodet for tiden, og for en gang skyld så bruker jeg tid på å finne ut om det bare er tanker eller om det er noe jeg skal gå for.. Det er utfordrende, spennede og skummelt. Men også trygt..

Jeg kjenner også at jeg gleder meg til å gå videre i Berg og dalbanen og se Guds raushet i mitt liv:D

Men nå kom det plutselig besøk, endelig:D
cecilie<3

Bare vas og fjas!

I dag har jeg bare vaset. Var trøtt på forelesning og skippet 2 timer undervisning på slutten av dagen. Har jobbet litt med nynorsk ting til skolen, men er forferdelig dårlig til å konsentrere meg. Ble til at jeg lagde film fra Høstfesthelgen istedet. Var jo forsåvidt fornftig det, men det var jo ikke det jeg skulle hjem for å gjøre.

MEN...
Helgen var nydelig herlig og fantastisk.. alt gikk på skinner fra torsdag kveld til søndag.. Kurs på fredagskvelden, etterfulgt med KRIK og hybelkveldjeg stresset ikke på lørdagen med kurs, men slappet av med Silje og Anita med svømming og middag. Så var det dansing fra 9 om kvelden til 8 om morgenen på søndagsmorgenen.. OG Knærne holdt!! Jeg begrenset meg litt, ville gjerne danset mer, men det får jeg ta senere i så fall..

MEN..
Det jeg har lagt merke til når jeg tenker meg ordentlig om, er at når livet går på skinner og jeg stoler på meg selv istedet for Gud, så blir liksom Gud fjernere.. Når jeg fikser alt selv og liver er bra, så glemmer jeg å stole på Gud i alt.. For da klarer jeg jo ting selv, og glemmer at Han er Grunnen til at jeg fikser livet..

Det gjør vondt å se at jeg er så lite flink til å stole på Gud i alt.. Jeg tror jeg har lært å stole på Gud når jeg ikke ser andre løsninger enn å gå til Han, men det å overlate kontrollen(og sette meg i vogna på Berg og Dalbanen på toppen) når jeg fikser livet, det er vanskeligere enn du aner..For da klarer jeg meg jo fint alene liksom..

Jeg ba til Gud om dagen om at han måtte peke på ting som jeg må jobbe gjennom, slik at jeg kan komme nærmere Han. Og jeg fikk svar. Ganske konkret. Som forresten også er et bønnesvar.. Mer konkret svar fra Gud på ting jeg ikke klarer å finne ut av.

Så Gud hjelp meg og vær alltid i hjertet mitt.. Jeg merker at jeg klarer bare et par dager alene uten Deg, men jeg vil ikke klare ett par dager en gang. Jeg vil at Du skal være grunnen til at jeg står opp om morgenen, og klarer meg gjennom dagen. Jeg ønsker at Du skal være min styrke og min kraft. Min glede, min sang, og min dans. Legg i meg et ønske om å bare være Ditt barn og stole på Deg i alt, gode og mindre gode tider..

Vis meg at det er bare Du som alltid er der for meg.

Takker foresten for alle de sinnsykt herlige dansene i helgen, de supre folkene på siddisstova, og for de beste folkan på Imi, og på KRIK<3 digger dere.. Må smile når jeg tenker på dere for det er så mange som er der for meg og som vil kjenne meg. Takk Gud!

Kom på en annen festlig ting som gjør at jeg må smile.. Ble fortalt at om jeg flyttet inn med Susanne, så ville jeg se mye baking, og enda mer Hanna Montana og Disney Channel og Tore plassert ca midt mellom bakingen og Hanna Montana/Disney Channel.. Og jeg fnyste og lo, og sa at Hanna Montana/Disney Channel kommer jeg aldri til å se på, bakingen og Tore var forsåvidt greit nok.. Men jeg gir meg over. Hanna Montana er Morsomt! Jeg har sittet i sofaen ca 1 time nå, og sett Hanna Montana og jeg ler.. Jeg ler og nynner på introsangen til serien.. Go Hanna Montana, baking og Tore+Susanne<3

Gud er god som har laget Hanna Montana og Disney Channel til underholdning<3

Deilig mi klart høstvær:)

Alle kan vaske seg og bli ren..
Gjelder selv om du er pen..
Hjertet tenker
Roen senker
Du kan aldri bli for sen..

Digger når været er kaldt, tørt og klart.. Digger at eksamensoppgaven er ferdig.. Digger at det er krik idag.. Digger at det er dans imorgen.. Digger at berg og dalbanen er på en topp nå..digger at noen fugler kan dykke..Digger at det går an å gå tur alene men ikke føle seg ensom..
Digger gud<3

Berg og dalbanen har en funksjon

Blogga fra mobilen tidligere idag, fra Ullandhaugtårnet faktiskt.. Fantasktisk følelse;P hehe.. Fikk hjelp av Ørjan igår (stor takk:D), så nå kan det hende det kommer masse rart, med bilder også disse gangene:D hehe..

Har vært en rar dag. Skulle skrive masse på hjemme eksamen oppgaven, men det ble ikke slik jeg hadde planlagt. Har lest og satt meg inn i stoffet, men mangler litt gutsen til å skrive ned det jeg tenker i forhold til oppgaven. Og midt i tenkingen og dillingen var det plutselig noen ting som dukket opp fra hjertet som måtte ut. Vonde ting som ble grene ut på vei til og fra Ullandhaugstårnet og selvfølgelig deroppe også. Det koster krefter og takle ting som har ligget gjemt innerst i hjertet en stund, og som plutselig bestemmer seg for å komme frem fra gjemmestedet. Ble ikke mer oppgaveskriving idag, men fikk telefon fra lillebror og fra ei knallgod venninne fra Mandal.. Det betyr så utrolig mye for meg at dere tok dere tid til å prate med meg og at dere virkelig bryr dere om hvordan jeg har det. Jeg er så utrolig glad i Jon Christian og Hilde-Merete<3.

En annen ting som også betyr utrolig mye for meg, er venner som tenker på mitt beste og bryr seg om hvordan jeg har det, og sier ifra om de mener jeg gjør noe som ikke er lurt eller er anbefalt.. Som for eksempel å danse i helgen, de sier det ikke er lurt. Jeg og hodet er innerst inne enig, men hjertet sier: "Dans i vei, det er ikke så farlig, det er vondt en stund etter, og så går det over.." Men hva om det ikke forsvinner? Hva om jeg ikke kan danse mere etter denne helgen? Det skal ikke skje. Det kan ikke skje, jeg trenger knærne resten av livet.

Berg og dalbanen som jeg blogget om tidligere, er like aktuell nå som før, om ikke mer..Jeg syntes fremdeles det er like skummelt med berg og dalbaner. Jeg kan ikke påvirke fart, destinasjon eller hvordan den går opp og ned. Jeg liker heller ikke konstruksjonen av berg og dalbaner,stoler liksom ikke helt på at konstruksjonen holder vognene fra å dette sammen og falle til bakken, selv om jeg vet at det ikke er noe problem, den ville ikke vært der om den ikke var trygg. Men redselen for å falle og for å oppgi kontrollen til andre enn meg selv, er grunnen til at jeg holder vesker, jakker, bakkort, kameraer og penger for resten av gjengen når det er tivoli i byen. Trivdes bedre på bakken, med stødig grunn under føttene og med et ansvar for å passe på andres ting.

Men jeg begynner å se at berg og dalbanen faktiskt har en funksjon. Opp og ned turene i berg og dalbanen rydder opp i alt rusket som ligger gjemt innerst i hjertet.. Det er en fryd å leve når man er på toppen, mens bunnene er tunge og en faller litt sammen i vogna. Men en vet alltid at det kommer en topp litt lengre fremme. Det er en lang og kronglete prosess å finne alt som ligger gjemt. Jeg er flink til å gjemme ting som det koster krefter å ordne opp i. Men jeg er ikke flink til å leve i berg og dalbane, for der må jeg kjøre løpet ut når jeg først har satt meg i vogna. Ingen mulighet til å hoppe av, og si stopp, jeg vil ikke mer. Men Han som har kontrollen på berg og dalbanen, altså Gud for de som ikke tok tegningen, har også kontroll på mitt liv (Heldigvis:D).

Men det er vanskelig å stole på Gud i alt og alle, det skal jeg være helt ærlig på. Jeg pleier å være skeptiskt til å overlate kontrollen til andre enn meg selv, det gjelder alt fra dagsplanlegging, troen på at Gud har lagat noe godt i meg, til litt mindre ting som TV-kontrollen:P For om jeg gjør det, kan det jo hende det skjer noe som jeg ikke har sett komme, eller at det skjer noe som ikke var forventet. Jeg stoler altfor mye på meg selv til å tro at noen andre kan vite hva som er best for meg.

Jeg aner ikke hva som er planen, og det er skummelt, men jeg tror at Gud er med og vet hva Han gjør. Hvis jeg tenker at Han ikke er med, er det faktiskt enda skumlere. For hva er det da som skjer med meg? Tenk tanken om at ingen har kontrollen på hva som skjer, det er freaky det! Når jeg tenker på det på den måten, så er det ikke så skummelt at Gud i større grad , enn før hverfall, har kontroll på livet mitt og passer på meg.

Altså, oppsummert og sammenlignet med berg og dalbanen: når jeg setter meg i vognen til berg og dalbanen, gir jeg fra meg kontrollen på livet mitt til han som styrer turen. Gud bestemmer farten på gjennomføringen av planen Hans, høyden på toppene, dybden på dalene og destinasjonen jeg skal nå. Det eneste som er forskjellig med livet med Gud og berg og dalbanen, er at jeg når som helst kan si til Gud at jeg vil ikke mer, jeg vil av. Men jeg finner i hjertet mitt, ingen del som ønsker å si det. Jeg ønsker bare krefter fra Gud til å komme gjennom den høye åkeren med det tunge arbeidet, før gressletten med lek og morro kommer.

Jeg velger å gi ham Han muligheten til å arbeide i mitt liv, ved å sette meg i vogna på berg og dalbanen. Jeg prøver hver dag å legge vekk mitt liv, og ta opp mitt kors å gå for Gud. Det er vanskelig, men jeg gleder meg til å se hvor jeg ender opp hen etter disse prosessene som jeg går gjennom nå.. Det som kommer ut av dette er bra, bare litt skummelt og litt tungt når det pågår.. Jeg setter derfor ekstra stor pris på venner som er der for meg når jeg trenger dem. Det betyr så utrolig masse..

Men nå skal jeg sove, og krysser fingrene og ber om at jeg er litt mer effektiv angående hjemme eksamen imorgen:D

Cecilie<3

Gud er god<3

Tingene i hjertet ble for store og måtte ud..
Vinden og regnet på ullandhaug tok det me opp til gud..
Han får ansvar
Jeg får ro
Godt å vite at det er vi to<3

Tingene i hjertet ake for store mi måtte

Cecilie, husk dette!

Æsj, jeg har noen knær som ikke vil samarbeide med meg for tiden og det frustrerer meg.. Jeg danset litt for mye swing på ei uke i sommer, etter 1 mnd pause før den uken. Så det ble litt for mye for mine, da litt utrente, knær. Det vil si at jeg har vondt i knærne fremdeles, for når jeg kom til Stavanger, så begynte jeg å danse igjen. Forsiktig vell å merke. Men det funket ikke med forsiktig dansing. Det gjorde vondt. Men sta som jeg er på punktet som gjelder dansing, så fortsatte jeg selv om det gjorde vondt. Jeg måtte bli syk for å stoppe å danse. Så jeg har vært syk en stund nå, og knærne begynner å bli bedre. Prøvde meg på en time swing på tirsdag, og det var plutselig vondt igjen. Serdeles dårlig timing nå som det er Høstfest om ikke så lenge til. Ikke denne helgen, men helgen etter det. Da blir det mye dansing hele helgen. Og jeg vet at knærne mine ikke tåler så mye dansing som jeg har lyst til.. Og gjett om det er frustrerende da!

Jeg kan love deg at det er sinnsykt frustrerende. Helt sykt vannvittig frustrerende.. Men jeg vet også at om jeg ikke tar hensyn til knærne den helgen, så kan det hende at jeg kommer til å slite med knærne i lang tid etter den helgen. Og det er innerst inne noe jeg ikke vil. Jeg vil ha knær som fungerer.. Da må jeg prioritere i helgene som kommer.. Og det blir vanskelig.. For jeg elsker å danse.. Når jeg hører musikk på radioen eller på telefonen, så trør jeg trinnene til diverse typer dans. Når jeg venter på bussen er danstrinn en veldig grei måte å holde varmen på, men det må se vannvittig rart ut. Hehe.. Jeg kan danse i flere timer, og bli så sinnsykt varm og svett at det er helt sykt, og så skifter jeg tøy og fortsetter.. Det er fantastisk å kunne presse seg på dansegulvet.. Bare en dans til, og en til.. Jeg elsker det. MAGISK!

Men om jeg skal kunne danse fremover må jeg bygge opp styrke i knærne, sakte men sikkert.. Derfor må jeg ta det rolig i Høstfesthelgen.

Basta!

Cecilie<3

Den Gutten!

Alle har en gutt som en ei gang var forelsket i, som man liksom aldri blir helt ferdig med, selv om den første chrushen er over for lenge siden, og som du vet at du aldri blir sammen med, eller kommer til å gå på date med en gang.. Men som det er lov å drømme om fordi Han har alt du tror du ønsker..

Som selv om det er leenge siden du så Han sist, så kiler det litt i magen idet du ser Han og snakker litt med Han, og til du finner ut av at du egentlig bare er forelsket i drømmen om. Han som har alt drømmer om innerst inne:

Som smiler så det kiler i magen.. Han vet hvordan han kan få deg i godt humør, ikke fordi han alltid skal oppmuntre deg og fjolle seg til slik at du får en god latter, men fordi Han har tilbrakt så mye tid sammen med deg at det blir naturlig for Han å vite hva du trenger, og gir deg det fordi han ønsker det beste for deg..

Som holder deg med selskap på en eller annen måte, når kveldsvakter er kjedelige på jobb, eller du ikke klarer å konsentrere deg om skolearbeid eller at du er syk, fordi Han syntes du er interessant å snakke med. Ikke fordi dere alltid snakker om så mange fornuftige ting, men fordi Han liker det dere snakker om, og deg. Han setter pris på samtalen fordi den er med deg og fordi Han gir like mye som Han får tilbake fra deg, en samtale som går begge veier og som er gull verd.

Som ser om du har klippet deg, eller kjøpt nytt tøy, men ikke fordi du har nevnt det, men fordi Han legger merke til alle de små detaljene ved deg.
Han mener du lukter godt, og alltid ser søt ut, selv om du er trøtt, sliten eller kanskje syk eller har grått en stund. Og Han er ikke redd for å si ting akkurat som det er fordi Han vet at du gjør akkurat det samme tilbake til Han.

Som holder rundt deg og holder i hånden din, selv om Han kanskje ikke egentlig er så veldig glad i det å holde hender selv, men fordi Han vet at du liker det veldig godt... Og Han vet at du gjør ting du nødvendigvis ikke er så glad i selv, men du gjør det fordi Han liker det.. Han går med deg på shoppingtur, bærer poser og svarer ærlig når du prøver den ørtende buksen og tilsvarende genseren, fordi Han vet at det gjør underverker for selvtillitten din at Han er villig til å gå med deg på noe han egentlig ikke er så forferdelig glad i...

Som vet hvor du er kilen i form av å le seg skakke, og som vet hvor det kiler sånn godt at du kan sovne... Som vet når du kan presses slik at du når målet du har satt deg, eller om du trenger støtte til å gi deg på det punktet du er kommet til..

Du vet at Han vet alt som deg, og likevell så blir Han hos deg..

Når jeg begynte å skrive dette innlegget, så var det tilegnet den uoppnåelige gutten som plutselig kanskje ikke var så uoppnåelig lengre, eller kanskje syntes den uoppnåelige gutten enda lengre vekke akkurat da, jeg husker ikke helt.. Men det som slo meg når jeg leste gjennom innlegget en gang til, er at Gud på mange måter er den gutten.

Gud er alt jeg egentlig ønsker og drømmer om, men jeg tror det er uoppnåelig fordi jeg gjør så mange gale ting, ting jeg vet er feil og som skader meg selv og andre.. Gud vet hvordan han best kan støtte og oppmuntre meg i alle ting.. Gud gir meg smil som varmer lengre enn varme dyner og tepper, soloppganger, gode venner, gode turer med evig god humor og latterkramper i timesvis, overtrøtthumor og sukkerkick, og han gir meg kilinger i magen. Gud holder meg med selskap, jeg er aldri alene. Jeg kan vøre alene i fysisk form, men aldri ensom, for Gud er alltid med meg. Gud setter umåtelig stor pris på samtalene vi har sammen, fordi de går begge veier, og fordi det er viktige ting, men også fordi det er de små tingene som egentlig er uvesentlige, men som samtidig er de viktigste i hele livet ditt akkurat da. Gud legger merke til alt ved deg, og elsker alt ved deg. Gud gjør underverker for selvtillitten din. Hvem kan elske slik som Gud?

Jeg vet at Gud vet alt om meg, og likevell så elsker han meg og vil aldri forlate meg uansett hva som skjer..

Det er ekte kjærlighet og den har jeg allerede fått,nemlig av Gud<3 Jeg trenger bare å minnes på det ganske ofte.. Slik en kjærlighet ønsker jeg å gi videre til folk jeg treffer på min vei; Gutter eller jenter, voksne eller barn, små eller store, venner og uvenner.. Og en gang i livet håper jeg at jeg kan gi den til den mannen jeg skal gifte meg med..

men mest av alt ønsker jeg at det kan gi de jeg treffer på et bilde på Gud som en kjærlig og raus gud som har godhet og tålmodighet som er uendelig god..

"Alt makter jeg i Ham som gjør meg sterk!" Fil 4,13.

cecilie<3

Pedagogikkforelesning

I dag hadde vi pedagogikkforelesning på skolen. Og der, av alle plasser, fant Gud en mulighet for å minne meg på ting som jeg trenger å bli minnet på. Nemlig gjennom dette diktet:

Å risikere.

Å le er å risikere å bli tatt for å være dum.
Å gråte er å risikere å bli tatt for å være sentimental.
Å komme en annen i møte er å risikere å bli involvert.
Å vise følelser er å blottlegge sitt egentlige jeg.
Å gi uttrykk for sine ideer, sine drømmer, er å risikere å tape ansikt.
Å gi kjærlighet er å risikere å ikke få noe igjen.
Å leve er å risikere å dø.
Å håpe er å risikere fortvilelse.
Men du må risikere noe, for den største faren i ditt liv,
er å ikke risikere.

Den personen som ikke risikerer, gjør ingenting, har ingenting, er ingenting. Han kan kanskje unngå lidelser og sorg, men han kan rett og slett ikke forandre seg, føle, vokse, elske - leve!
Lenket til sine holdninger er han en slave, han har forspilt friheten.

Bare en person som risikerer er fri!
av Hugo Prather

Jeg tar utfordringen og går inn for å risikere mer, på alle punkter.. Men jeg går spesielt innfor å vise mer følelser for å blottlegge meg selv og være sårbar, for det er jeg forferdelig dårlig til. Jeg har en maske som jeg altfor ofte putter på, og lever godt og trygt bak den. Jeg risikerer å gi kjærlighet men ikke få noe tilbake, jeg risikerer å gi uttrykk for mine ideer, selv om jeg kan tape ansikt.

Jesus spør om du er tøff nok, og jeg svarer at hvis Jesus er med meg, så kan jeg klare alt!
cecilie<3

Mandal

Jeg er hjemme i Mandal denne helgen, og gjett om det er herlig..Nydelig vær, god mat, godt selskap av familie og venner, kaffe på Jonas, shopping i lille Mandal by, film på tv, James Bond, og strikking å kjadring med mamma å pappa:D Kan rett og slett ikke ha det bedre, hvertfall ikke når man skal slappe av en helg å prøve å bli frisk:)
Skal ta bussen hjem imorgen, og kjenner at jeg gleder meg til å komme tilbake igjen:D Treffe kjentsfolk og se etter om jeg har blitt frisk, og ikke at det bare er moderlig/faderlig omsorg som gjør susen på alle sykdommer:D
Gleder meg..
nattinatt, Cecilie<3

Oisann, det klarner opp?

Ser man det.. Plutselig løsnet den ene berg og dalbanen seg opp, og jeg stresser ikke lengre med hvem eller hva jeg skal velge.. Gud har gitt meg roen på at det som skjer det skjer når det er tiden for det.. Gud har kontrollen.. Og det er godt å vite..
På søndag ble jeg utfordret på å reise hjem og gi meg selv tid til å slappe ordentlig av og bli frisk.. På fredag reiser jeg hjem, og blir hjemme til søndag.. Jeg fikk byttet jobbedag og jobbet tirsdag istedet for fredag, slik at jeg får mer tid hjemme.. Gud er god!
Jeg kjenner at jeg gleder meg til å komme hjem, henge med mamma og pappa, kanskje stikke innom mormor og far en tur, og treffe noen gamle kjente som ikke er på konfirmanttur:)
Ryddet gjennom Bed-rollerne mine under sengen, og der fant jeg årboken fra Fredly fhs 07/08.. Jeg kikket på bildene og leste det folk hadde skrevet.. Og kjenner at jeg blir varm i hjertet over alle de gode ordene som er skrevet til meg, lille meg, lille meg lykketroll.. Det er utrolig godt..
I morgen er det ekskursjon til Ølberg med naturfagen på skolen, og det blir stas.. På kvelden er det styremøte med SKRIKS, og jeg kjenner at jeg gleder meg til å henge med flotte folk hele dagen:D Jeg sier igjen, Gud er god!
cecilie<3

Berg og dalbane

Joda, nå skal du høre..

For tiden er livet akkurat som en berg og dalbane, opp og ned og rundt og rundt og enda litt mere opp og ned. Det er ikke alltid like morsomt, hvertfall ikke når en er forkjøla i tillegg.. For det første så liker jeg ikke berg og dalbaner i det hele tatt.. Når vi er på tivoli sånn ellers så takker jeg pent nei takk, og er mer enn gjerne stumtjener/veske-jakke-penger-lommebok-holder for de andre som syntes slike ting er morsomme.. Og jeg nyter utsikten fra bakkenivå, det holder for meg. Men denne berg og dalbanen kan jeg ikke velge å ikke delta i.. For akkurat nå er livet mitt en berg og dalbane og det er serdeles vanskelig å hoppe av livet sitt. Og det er ihvertfall ikke noe jeg ønsker.. Men poenget er at noen dager har jeg massevis av energi og kan gå hele dagen i ett strekk uten at jeg er sliten i det hele tatt, mens andre dager vil jeg helst bare holde senga.. Mye av dette er sikkert fordi jeg er forkjøla og fordi jeg har litt for mye å henge fingrene i til vanelig.. Og så kommer jo skolen itillegg:P Og jeg liker faktiskt skolen, den utfordrer og gleder, samt at den selvfølgelig irriterer til tider, men jeg ser at det jeg lærer på skolen, er ting jeg trenger når jeg kommer ut i jobb..

En annen grunn til at jeg kjører berg å dalbane er det uungåelige temaet kjærlighetskvaler.. Noen ganger må man velge mellom to goder, og det er ikke alltid like lett, hvertfall ikke når man ikke helt klarer å bestemme seg for hvilken av de to godene en helst vil ha. Og selv om en klarer å velge hvilke gode en helst vil ha, så er det slett ikke sikkert at det man velger, vil velge deg, eller er det som er best for deg. Hvordan vet man hva man skal velge? Og hvordan vet man at man har valgt rett? Og hvordan i huleste skal man finne ut av slike ting?!!?!?!?!?!? Æsj, kan du skjønne at det er berg og dalbane ute og går?

Ein siste ting som e ikke klare å bestemme mæ for, e om e ska gå på Salem eller Imi.. Hvor e ska engasjere meg i tillegg te KRIK liksom.. Har lyst til å engasjere meg i en av delene, men vet ikke hvor.. Ber om å få svar på alle mine dilemmaer, men er ikke alltid like tålmodig som jeg skulle ønske.. Ber om bedre tålmodighet også;) Setter stor pris på om andre vil be for meg også, selv om dette kanskje virker som småting i hverdagen, så påvirker det min hverdag.. Det er viktige ting for meg..

God natt og sov godt<3
Cecilie

oi oi oi.. dett i desa!

jaja, da ska du se te at e har klart å bli skikkeli forkjøla.. noe så de holder også:P hehe. begynne å komme mæ nå, mn i går å tidliger i dag, ville e bare sove sove sove.. kjente de litt på lørda au, mn ska jo ikke bli syg, så kjøre på full rulle, å da blir e jo nødt te å bli syk te slutt..

helga va innholdsrik, først på klassetur fra fredag te lørda, får ikke lagt til bilder akkurat nå, men kjøpte de feeteste solbrillene e har sett på lenge.. de kan sees som profilbildet mitt på facebook eller på msn:) hytta te Camilla ligge på Ombo, hvor mæ å stine besøkte ein tunell som ikke va heilt feri, tilbragte ein kvalitetstime på Finnøy, å ankom Ombo akkurat i tide te å spise nydelig pizza mens vi venta på at stampen skolle bli varm, noe an ikke gjorde, men det gjorde ikke no, for Maiken, Rein å Petter bada fordeom.. Camilla va innom au ein tur i stampen.. må ha vert kaldt, mn tøffe som toget va de:D

lørda va de klart for party party hos stine, siden samboerne hosine va bortreist, de va kjempekos:D stakk på salem etterpå å traff litt folk å kjadra.. deilig:D solveig va hjemme fra oslo, å de va kooos:D hehe..
på sønda va de første søndagstur med SKRIKS å selv om vi va 6 stk, som alle he bodd ei stond i stavanger(bortsett fra Anders da;)) så hadde mi ein kjempeflott tur me lite(les ingenting) regn:D fant mæ ein hønk å tror e ska gå for han så slippe e å velge i dilemmaet mitt(les tidligere blogginnlegg;)). sovna på senga mellom turen å imi, begynne å bli rimelig forkjøla ser du:( hehe.. sov rimeliii lide natt te manda, så sov over første forelesning å litt te.. første gang e har gjort det ever..va to timer på skolen å så labba e hjem å campa forran tv'n å sov, slumra på tv'n, fikk kakao å kanelboller..
begynne å bli bedre nå, så planlegge å stikke på skolen 2 timer før e ska på lagsmøde me kake å kos å jesus å gode folk:D glede mæ:D :D :D

nattinatt, cecilie<3

plutselig helg:D

jah, se de:P plutseli va de helg igjen, å uga har bare flydd avsted:D deilig.. he vert flink å lest på skoleting, å he jobba me swingting, he slækka, å vert på jobb:) he tilåme rekke å hente ein bunke med CD'er og sånt.. he au lånt friends serie, å ein serie te, så nå bli de TV på fridtida:P neida, ska prøve å begrense mæ:P hehe.. ønsk mæ lykke te.. fikk tilåme tatt ein tur te ikea å kjøpt søppelbøtte å is:D naminam:D
snart ska e reise på hyttetur me klassefolk, blir kos:D har vert i barnehagen i dag, å de va deilig, fint vær å rett å slett sjønt å henge ude heile dagen:D deilig:D :D
lykketrollets liv er travelt å turer opp å ned, rett å slett slik som livet ska være:D
cecilie<3

1.september 2009

wow..plutseli va de september, å vannvitti å fort tida har flytt.. de e heilt syyykt.. for ein måned siden telte e ned te e skolle flytte tebage igjen te stavanger å nå he e snart vert her tre uker allerede:D genialt..

begynne å komme inn i ting nå, rutiner med mathandling, å matlaging, niste te skolen å mat til søndager.. hehe..er jo så vant med Brustadbua som nermeste nabo,så tenkte aldri veldig langt frem, hadde jo bua:P hehe.. tenker litt mer nå.. å hva er det? jo det er bra:D he au faktiskt begynt å lese pensum, til min store overraskelse:P hehe.. det holder vell sikkert ikke lenge, mn kan jo krysse fingrene å satse på det beste:D hehe.. begynner også å lære timeplanen, når jeg kan sove lenge, når jeg må opp tidlig og når jeg må opp til jobb..

det e ikke e heilt ferdig med ennå, er å pakke ut.. hehe.. står fremdeles en grønn eske på gulvet som lengter etter å flytte inn på kottet, mn den tid, den sorg tenker nå æ.. trivdes i rotet mitt, å det er ikke så mange andre som må se det:P hehe..

men når jeg tenker over det, så har jeg allerede rukket å ha litt besøk hjemme, deilig:D stig he vert å hengt, anders e og ørjan va innom på is å fersken, kari var på film å vaffler, marit he vert på vaffler og middag, hans christian he vert på midda å de he fella mæ anders r au, å sara he au spist midda, å vaffler å lagd album.. stine å elisabeth va innom på henging mellom økter.. ørjan va au innom på vaffler ein dag, utrolig koselig med besøk av alle sammen, å gleder mæ te mere besøk i løpet av tida som går:D

har forresten kommet frem til at gutter er vanskelige å forstå seg på, hvertfall syntes jeg det:p noen er lette å lese, mn det er aldri de guttene du forelsker deg i.. for de guttan du faller for, de kan e love dæ, de e vanskelige å forstå sæ på.. å siden e e jente, så overtolker e alt, å ingenting, å derfor blir ingenting alt, å alt e vanskelig å forstå... hehe.. så da satt e dær me sjegget i postkassa å stoler på at han deroppe har en plan. de veit e jo han har, men e krysse fingran for at den planen skjer snart:P utålmodig som ein liden unge.. hehe.. (ikke mobb:P)

sendte forresten mail te barnehagen i london idag, og grugleder mæ te å se hva de svarer.. det de svarer avgjør om e får reise eller ikke.. skummelt.. hehe.. men det ordner sæ nok uansett:D

kryss fingran for mæ,både me praksis i london å sånn ellers:)

klem cecilie<3

Stavangerlivet:D

oisann, der gikk de plutselig laang tid fra sist blogginnlegg, va inne i ein god stim ei stund, mn så blei de stilt..

imorra e de 2 uger siden e flytta bort te stavanger å toppen av hauen, bokstavelig talt:D kjempekoselige romvesener æ bor me, kort vei til skolen, og stort rom med plass til masse rot:p dn siste tingen va kanskje ikke så bra:P hehe.. de at e bor på tooppene greit når e ska vekk hjemmenifra, mn når e ska hjem igjent etterpå, e de heller trasigt.. oppover heile veien hjem:(

de første to ugan ska e prøve å oppsummere kjapt, å hvis internetten e me mæ, så bli de bilder au:) he vert på kino å sett både G:I:Joe å Istid 3 i 3D, utroli bra begge to, Grillfest me swingfolk hos Odd







ellers så he de vert stand på UiS, vaffel å filmbesøk, Lagsfest, vakt på Lillefolken, å jobb på fredagen.. he slakka greit mye hjemme, så va kos å treffe folk på Salem på lørdag, å vi begynte KRIK-uga med tur te Preikestolen på søndaen, kjempekos å masse nye folk som e glede mæ te å bli bedre kjent me:D

va grilling i Møllebukta på mandag, å der va de masse masse folk, bilder kommer seinere:) var innom ein tur på Siddisstova å dansa, å de va herli.. gikk hjem i dn deilige sommervarmen, å gjett om e så 4 pinnsvin på veien hjem eller.. elsker de små stikkete utrolig søte dyrene, megafasinert av slike:D knall:D

livet går opp å ned for tida, å lige egentli ikke berg å dalbane, mn denne tror e ikke e har sjangsen te å hoppe av, eller ikke stige på, så henger med så godt e kan. gud passer på, prøver å stole på det. leter også etter bibelvers som kan gi mæ/fortelle mæ om trygghet å nåde, så hvis noen har noen favorittvers, så sette e stor pris på om e kunne få høre de:)

må forresten skryte litt av mæsjøl, begynte ikke på skolen før 1215 idag, mn stod opp tidlig å satte på ein maskin med skittentøy, spiste frokost, å hang opp tøy til tørk, før e satte på ein maskin te, å så sykla e ned te sis kl 10, å trente ca ein time før e va på forlesinig. stolt:D takk stine;D

glede mæ forresten te helga, me kriktrening å hybelkveld på fredag, bursdag på lørdag å albumlaging å kos på søndag:D

mn nå ska e sove, trøtt.. tar på me skole:P hehe.. mn utrolig kos fordet om

takknemlighet....

nåh veit e å e ska gjør i ferien min:P hehe.. først ska e pakke ut fra hjemme, så ska e pakke ut hjemme i stavanger:P hjemme uansett hvor e e henne:D deilig

tenkte over ein ann ting i da, gud e go:D e e ikke alltid like flink te å tenke over alt de bra som skjer, er veldig flink te å fokusere på det mindre bra som skjer...

Gode ting som kommer til tankene nå:

* fikk jobb i dag, i barnehagen som e va i praksis i.. de tror e bli veldig bra, ska jobbe ein dag i uka, for har fri hver fredag:D

* har ein familie som e utroli glad i mæ, som hjelper mæ å pakke, å kjører mæ te stavanger me alle tingane mine, som mekker deilig pizza på grillen og som vasker, bretter og legger opp tøyet til meg...

* glede mæ te å reise te stavanger igjen, ein by e har bodd ett år i å som e egentli ikke kjente så mange når e reiste bort..

* gode venner fra folkehøyskole som betyr utrolig mye for mæ<3

* god seng å sove i, og opptaker på tv, gleder mæ te CSI i morra:D

fortsettelse følger i senere blogginnlegg.....

ferie:D

nåh e de ferie på årknli:D
deilig deilig deilig:D

mn så e de de at e veit liksom ikke heilt å e ska gjør i ferien min.. stikke te stavanger på torsda, å før onsdag må e ha pakka alt som ska te stavanger, å gjør mæ klar te å reise bort.. så e de tur te stavanger å innflytt der.. mn når de e feri så veit e ikke heilt å e ska styre me, men de ordne sæ nok:D

glede mæ sykt te å komme tebage igjen te stavanger, te skolen, KRIK, swing, samborene mine i kjelleren på ullandhau å alt de andre.. været, byen å slikt;D

siste kveldsvakt på Hald Pensjonat sommeren 09

jaja, da er snart en "epoke" over:P hehe..Pensjonatet stenger senere i dag og da skal hele greia vaskes slik at det er klart for de nye studentene som skal gå på His i år:) det blir spennende å se hvor lang tid det tar i år, er varierende fra år til år:p hehe.. skal bli godt å bli ferdig hvertfall..
sist helg var kakehelg så det holdt, bryllup på lørdag, og dobbel 70 års dags selskapt på søndagen, til bestemor og bestefar. det var sommerens koseligste familieselskap tror jeg lett jeg kan si.. tante Solfrid og jentene var oppe fra danmark, det kom familie fra nord ned og det var utroli koselig. tante Tone hadde med seg kjæresten Stian, og det må jeg si var tøft av stian:) stjerne i boka:) tok familie bilde av bestemor og bestefars barn og barnebarn, kjempekos:D



tok også bilde med familien Halvorsen




Herrlige folk på begge bilder.. glad i dere:D

ellers så skjer det ikke så forferdelig mye i resepsjonen nå for tiden, så jeg rocker til herlig swingmusikk, mekker på bilder fra ærø, gleder mæ te å flytte te stavanger på torsda, sove i kveld, og bli feri med nedvask à la 2009, og så ha ferie en stund før skolestart:D jejeje:D:D me like bigtime:D

Helene <3 Mikael

jah, tenk... nå har Helene å Mikael vært mann å kone heilt siden lørda, altså i 4 dager:D hehe.. de e rart, nesten uvirkelig syntes e..

på lørda gav de nemlig hverandre sitt ja, forran gud å heile kjerka, begge familian og ein heil haug med gode venner å slekninger.. de va så søde atte, å kjolen te Helene va virkelig nydelig:D morten så skikkeli stolt ut der de gikk ned midtgangen.. mikael stod å venta, å va mega kjekk i dress.. helene å mikael sa ja på riktig plass, mn savnet "you may now kiss the bride" og "I present to you MR and MRS ....." stresser litt me å finne ud hva de hette te etternavn, Askildsen Eriksen, Eriksen Askildsen eller kanskje de ikke he bytta navn? blir spennanse å finne ud a:)

heile daen va ein eineste stor drøm som gikk i oppfyllelse for begge to tror e.. de va deili å få lov til å ta del i den store happeningen:D

gla i dere begge å lykke til på veien som mann å kone.. husk å strekke dere langt:)