Sitatet i tittelen er hentet fra Søren Kierkegård. Og jeg kjenner at det utfordrer meg ganske mye akkurat nå. For slik livet er nå for tiden, så er det ikke så mye jeg forstår. Men jeg tror at jeg en gang i livet kommer til å se tilbake på denne tiden og virkelig forstå hva som foregikk i livet mitt på den tiden(altså denne tiden;)).
Ble minnet på to bibelvers, som jeg virkelig trengte å bli minnet på. Les og nyt og stol på at det virkelig er sant, og gjelder i ditt liv, akkurat som jeg må lese, nyte og stole på at det virkelig er sant og gjelder i mitt liv.
”Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.”
Joh 14,27
Og til sist, et vers jeg vurderer å knytte til tattoveringen med fotsporne som jeg snakket om tidligere:
"Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk! Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus."
Fil 4,6-7
Kom også nettopp nå på en sang som pappa pleide å synge for meg når jeg var kjempeliten og ikke fikk sove. Slenger ved teksten på den også(Litt fritt etter eget hode:):
Jeg er hos Deg min Gud, som fuglen i sitt rede
Jeg er hos Deg, som barnet, hos sin mor
Jeg er hos Deg min Gud
Jeg er hos Deg min Gud
Når dagen går mot natt
Vær nær hos meg, vær nær hos meg
Min Gud, så får jeg ro.
Cecilie<3
tirsdag 20. oktober 2009
mandag 19. oktober 2009
Bønnesvar
Jeg kan ikke huske når jeg sov så godt sist gang.. Bildet viser skoleveien idag.. Gud får ansvar, jeg får ro:d
søndag 18. oktober 2009
Alt for Jesu fot jeg legger, alt hva jeg her kaller mitt.
Jeg har hatt mamma og pappa besøk i helgen, fra torsdag til lørdag.. Det har vert helt herlig:D Jeg har fått hvile i trygghet om at mamma og pappa passer på og ordner opp en liten stund - jeg har fått hvile i deres raushet<3 Og mamma og pappa, det er jeg dere evig takknemlige for.. Jeg liker raushet, men det var ikke grunnen til at jeg ville ha besøk, jeg savnet dere.. Savnet mammas fikse alt med mat og søm og slikt mrs supermamma, og pappas fikse nett og strøm og tv, mr handymann! Jeg er heldig som har foreldre som dere:D <3
Men så kom søndagen og jeg er alene, faktiskt helt alene, begge mine samboere er borte akkurat for øyeblikket, mamma og pappa er hjemme, lillebror er i Alta, gode venner og venninner er hjemme og skal sove (noe jeg også burde gjøre:P). Det var helt stille på veien hjem fra IMI i dag. Jeg hørte nesten ingen biler, bare litt småskumle lyder fra buskene og trærne vedsiden av veien jeg gikk på. Jeg følte meg ensom, redd, trøtt og så forferdelig sliten at tårene bare trillet uten at jeg kunne gjøre noen ting med dem. Jeg klarte ikke stoppe å gråte.. Da er man trøtt og ser mørkt på livet. Jeg lurte på hvor min trygghet i livet var og jeg ble minnet om at Gud vil være min trygghet.
MEN....
Problemet er at jeg ikke klarer å stole på at jeg er god nok for Gud. Jeg gjør så mange ting for at det skal gavne meg, og er redd for å gå på ting Gud sier jeg skal gjøre. Det er lettere å promotere andre sider av livet mitt, enn den siden som har med Gud å gjøre.. Det å danse på Arnageren eller på skolen med Kom og Dans er så mye lettere enn å stå på stand for en kristen organisasjon i byen eller på skolen. Det er så mye lettere å unngå problemer, enn å møte dem i døra og bli ferdig med dem. Det er så mye enklere å lese pensum enn å lese Guds ord, for Guds ord påvirker meg i større grad enn pensum gjør. Og endringen som kommer fra Guds ord, er til det beste for meg, det er lettere å stole på det, enn å tro at det er noe annet som skjer med meg for tiden. Jeg velger alltid letteste utvei.
OG jeg er PINGLE!
Når ting blir vanskelig, stikker jeg hodet i sanden og satser på at andre fikser det jeg ikke fikser. Sånn har det alltid vært, siden jeg var liten og helt til nå. Jeg stoler på at andre mennesker fikser opp i det jeg ødelegger eller ikke fikser å gjøre noe med. Jeg tar aldri sjangser, gjør aldri noe før jeg er helt sikker på at jeg ikke kan skade meg, eller komme i e ubehagelig situasjon. Jeg er en forsiktig redd jente som ikke tror jeg har noe å gi andre. Jeg er livredd for at om folk visste hva jeg tenker av og til, hva jeg gjør som er galt og hva jeg skulle ønske at jeg var men som jeg ikke klarer å gjennomføre, så snur de seg og går sin vei. Men allikevell så stoler jeg på at andre mennesker fil fikse ting for meg om jeg ikke klarer det alene. Men det å stole på Gud, er som en annen dimensjon, føler jeg. Det er for stort til at det går an å fatte at det er En som bare vil meg det beste, som aldri snur ryggen til meg. Men å stole på at alle de folkene som jeg egentlig er redd for at skal gå fra meg, vil gi meg det jeg trenger, det klarer jeg. Men Gud som bare vil meg godt og som elsker meg uansett hva jeg gjør, ja det er Han jeg har problemer med å stole på.
I det siste har jeg blitt flinkere til å stole på at Gud fikser, istedet for andre mennesker. Grunnen til det tror jeg er at jeg begynner å forstå hvor lite jeg egentlig kjenner Gud og hvor mange utallige måter Gud jobber og snakker til oss på. Jeg begynner å se hvor lite jeg vet om alt i denne verden. Jeg begynner å se foten av fjellet, men aner fremdeles ikke hvordan toppen ser ut, og hvordan jeg kommer dit. Det er kjempeskummelt, kjempeutfordrende og krevende. Og slik som jeg har beskrevet megselv tidliger i bloggen, så passer ikke disse beskrivelsene til de siste beskrivelsene. Men allikevell så vet jeg at Gud jobber med meg, og jeg synts det er kjempeskummelt, kjempeutfordrende og krevende, men tingen er: Jeg gjør det. Gud har lagt i meg noe som gjør at når det trengs(les nå!) så hjelper Gud meg å finne det jeg har gjemt dypest inne i hjerterota av egenskaper og kunnskaper og krefter som bare Gud kan gi. Og jeg blir stadig forbauset over det Gud gjør meg bevisst på at Han har lagt i meg, og hva jeg kan få til med Gud på laget. OG det LIKER jeg:D <3 Det at jeg kjenner at jeg vokser, blir sterkere i troen, får mer kunnskaper om Gud og ikke gir opp - det er evner og egenskaper som kommer fra Gud. Gud trigger på mange punkter og får frem egenskaper i meg som jeg ikke trodde jeg hadde.
Jeg begynner å lære å stole på at Gud alltid er med meg og at Han elsker meg uansett hva jeg gjør, og at Han hjelper meg til å tilgi megselv når jeg ikke klarer det selv. Han løfter meg når jeg ikke klarer å gå selv, og Han styrker meg når jeg ikke har egne krefter å gå på.
Idag på IMI så sang vi "Alt for Jesu fot jeg legger" og forfatteren av denne sangen treffer på det jeg ønsker at jeg kan gi til Gud, som jeg ikke klarer å gi til Gud ennå. Jeg trenger, ironiskt nok, mer hjelp fra Gud (Han jeg vil det til) for å klare å gi Ham alt.
Alt for Jesu fot jeg legger, alt hva her jeg kaller
Jeg vil elske, jeg vil tro ham, følge ham for hvert et skritt.
Refreng:
Jeg vil gi deg alt. Jeg vil gi deg alt.
Du skal råde, kjære Frelser, jeg vil gi deg alt.
Alt for Jesu fot jeg legger, gjør meg Frelser, helt til din.
La meg høre Åndens stemme, la meg kjenne du er min.
Ref.
Alt for Jesu fot jeg legger, ja, jeg gir meg selv til deg.
Fyll meg med din kraft og nåde, med din fred velsign du meg.
Og dessuten, så er jeg ikke alene, Gud er alltid med meg og Han gir meg av sin fred slik at jeg for sove godt og trygt i natt og våkner uthvilt og glad imorgen<3
Cecilie
Men så kom søndagen og jeg er alene, faktiskt helt alene, begge mine samboere er borte akkurat for øyeblikket, mamma og pappa er hjemme, lillebror er i Alta, gode venner og venninner er hjemme og skal sove (noe jeg også burde gjøre:P). Det var helt stille på veien hjem fra IMI i dag. Jeg hørte nesten ingen biler, bare litt småskumle lyder fra buskene og trærne vedsiden av veien jeg gikk på. Jeg følte meg ensom, redd, trøtt og så forferdelig sliten at tårene bare trillet uten at jeg kunne gjøre noen ting med dem. Jeg klarte ikke stoppe å gråte.. Da er man trøtt og ser mørkt på livet. Jeg lurte på hvor min trygghet i livet var og jeg ble minnet om at Gud vil være min trygghet.
MEN....
Problemet er at jeg ikke klarer å stole på at jeg er god nok for Gud. Jeg gjør så mange ting for at det skal gavne meg, og er redd for å gå på ting Gud sier jeg skal gjøre. Det er lettere å promotere andre sider av livet mitt, enn den siden som har med Gud å gjøre.. Det å danse på Arnageren eller på skolen med Kom og Dans er så mye lettere enn å stå på stand for en kristen organisasjon i byen eller på skolen. Det er så mye lettere å unngå problemer, enn å møte dem i døra og bli ferdig med dem. Det er så mye enklere å lese pensum enn å lese Guds ord, for Guds ord påvirker meg i større grad enn pensum gjør. Og endringen som kommer fra Guds ord, er til det beste for meg, det er lettere å stole på det, enn å tro at det er noe annet som skjer med meg for tiden. Jeg velger alltid letteste utvei.
OG jeg er PINGLE!
Når ting blir vanskelig, stikker jeg hodet i sanden og satser på at andre fikser det jeg ikke fikser. Sånn har det alltid vært, siden jeg var liten og helt til nå. Jeg stoler på at andre mennesker fikser opp i det jeg ødelegger eller ikke fikser å gjøre noe med. Jeg tar aldri sjangser, gjør aldri noe før jeg er helt sikker på at jeg ikke kan skade meg, eller komme i e ubehagelig situasjon. Jeg er en forsiktig redd jente som ikke tror jeg har noe å gi andre. Jeg er livredd for at om folk visste hva jeg tenker av og til, hva jeg gjør som er galt og hva jeg skulle ønske at jeg var men som jeg ikke klarer å gjennomføre, så snur de seg og går sin vei. Men allikevell så stoler jeg på at andre mennesker fil fikse ting for meg om jeg ikke klarer det alene. Men det å stole på Gud, er som en annen dimensjon, føler jeg. Det er for stort til at det går an å fatte at det er En som bare vil meg det beste, som aldri snur ryggen til meg. Men å stole på at alle de folkene som jeg egentlig er redd for at skal gå fra meg, vil gi meg det jeg trenger, det klarer jeg. Men Gud som bare vil meg godt og som elsker meg uansett hva jeg gjør, ja det er Han jeg har problemer med å stole på.
I det siste har jeg blitt flinkere til å stole på at Gud fikser, istedet for andre mennesker. Grunnen til det tror jeg er at jeg begynner å forstå hvor lite jeg egentlig kjenner Gud og hvor mange utallige måter Gud jobber og snakker til oss på. Jeg begynner å se hvor lite jeg vet om alt i denne verden. Jeg begynner å se foten av fjellet, men aner fremdeles ikke hvordan toppen ser ut, og hvordan jeg kommer dit. Det er kjempeskummelt, kjempeutfordrende og krevende. Og slik som jeg har beskrevet megselv tidliger i bloggen, så passer ikke disse beskrivelsene til de siste beskrivelsene. Men allikevell så vet jeg at Gud jobber med meg, og jeg synts det er kjempeskummelt, kjempeutfordrende og krevende, men tingen er: Jeg gjør det. Gud har lagt i meg noe som gjør at når det trengs(les nå!) så hjelper Gud meg å finne det jeg har gjemt dypest inne i hjerterota av egenskaper og kunnskaper og krefter som bare Gud kan gi. Og jeg blir stadig forbauset over det Gud gjør meg bevisst på at Han har lagt i meg, og hva jeg kan få til med Gud på laget. OG det LIKER jeg:D <3 Det at jeg kjenner at jeg vokser, blir sterkere i troen, får mer kunnskaper om Gud og ikke gir opp - det er evner og egenskaper som kommer fra Gud. Gud trigger på mange punkter og får frem egenskaper i meg som jeg ikke trodde jeg hadde.
Jeg begynner å lære å stole på at Gud alltid er med meg og at Han elsker meg uansett hva jeg gjør, og at Han hjelper meg til å tilgi megselv når jeg ikke klarer det selv. Han løfter meg når jeg ikke klarer å gå selv, og Han styrker meg når jeg ikke har egne krefter å gå på.
Idag på IMI så sang vi "Alt for Jesu fot jeg legger" og forfatteren av denne sangen treffer på det jeg ønsker at jeg kan gi til Gud, som jeg ikke klarer å gi til Gud ennå. Jeg trenger, ironiskt nok, mer hjelp fra Gud (Han jeg vil det til) for å klare å gi Ham alt.
Alt for Jesu fot jeg legger, alt hva her jeg kaller
Jeg vil elske, jeg vil tro ham, følge ham for hvert et skritt.
Refreng:
Jeg vil gi deg alt. Jeg vil gi deg alt.
Du skal råde, kjære Frelser, jeg vil gi deg alt.
Alt for Jesu fot jeg legger, gjør meg Frelser, helt til din.
La meg høre Åndens stemme, la meg kjenne du er min.
Ref.
Alt for Jesu fot jeg legger, ja, jeg gir meg selv til deg.
Fyll meg med din kraft og nåde, med din fred velsign du meg.
Og dessuten, så er jeg ikke alene, Gud er alltid med meg og Han gir meg av sin fred slik at jeg for sove godt og trygt i natt og våkner uthvilt og glad imorgen<3
Cecilie
torsdag 15. oktober 2009
Mamma og pappa kommer på besøk!
Nå har jeg ventet lenge.. Altforlenge syntes jeg. Mamma og pappa ringte fra bilen for en time siden, og sa at de var på vei til Stavanger. De sa at de kom om 1,5 timer til ca.. Og bare for å si det, så visste jeg at de kom altså, det var planlagt. Og jeg har gledet meg siden sist uke sikkert, om ikke lengre.. Jeg trenger litt moderlig/faderli omsorg..
Passet derfor på at jeg gjorde ferdig nynorskøving som skal inn imorgen, så den er levert på forskudd, og bare det i seg selv er sjeldent. hehe.. Jeg må le litt for meg selv, de siste dagene har jeg prøvd å stole på Gud i alle ting, og det er vanskelig. Vanskeligere enn jeg trodde. Men jeg merker at jeg har bedre dager nå, enn jeg har hatt på lenge. Igår var jeg litt sliten, men jeg fikk byttet fastlege, til en i Stavanger, jeg var på Cellegruppemøte og jeg skrev ferdig nynorskoppgaven. Jeg fikk også søkt på praksisbarnehage, og tilslutt fikk jeg også lagt meg, men sove det fikk jeg ikke på en stund. Men jeg er så heldig at jeg kan drømme selv om jeg er våken, og jeg drømte ganske så fint før jeg plutselig tok turen til Drømmeland. Deilig. Dagen idag har vert serdeles effektiv, og igjen tror jeg at det er Gud som har en finger med i spillet og at kaffe'n jeg drakk på skolen, ikke har så mye med saken. Men det er nå meg, andre står fritt til å tenke ansleis(ja, nynorsken sniker seg inn på de mest uroligvekkende steder:P). Jeg har endelig fått bestilt legetime, sånn at jeg kan få skjekket ut hvorfor jeg er så slapp som jeg har vert i høst, og om det er i veien sånn ant enn at jeg bare er sliten. Videre har e lest på religion, og jobbet med matteinnlevering som skal inn neste fredag.. Flink har jeg vert..
Nå har jeg tent lys, ryddet og vasket litt, og så slapper jeg av med god musikk og gleder meg til jeg får besøk:D Det er fantastisk å kjenne at jeg gleder meg til foreldrene mine kommer.. Jeg merker også at jeg gleder meg til å slappe av i helgen, og samle krefter til ein ny uke.
Men jeg gleder meg også til å se hvilke planer Gud har for meg i tiden som kommer. Idag lette jeg etter en bok å lese i mens jeg spiste frokost. Jeg er en serdeles rar person som ikke liker å spise frokost ens ærend for å spise frokost, jeg kombinerer gjerne frokosten med pensumlesing, bibellesing eller andre bøker som kan leses til frokost. Og i bokhylla mi fant jeg en bok som het "Guds vilje - den gåtefulle" av Charles Swindoll.
Hvis dere har fulgt med på blogginnleggene mine i den siste tiden, så har jeg vert litt frustrer over at jeg kjenner at Gud jobber med meg for å forandre meg til sitt barn men at jeg ikke vet hvor den Berg og dalbanen går. Og det har frustrert meg til de grader. Jeg liker å ha kontroll over livet mitt og så tar Gud meg med på Hans uransakelige veier uten at jeg hverken kan eller vil hoppe av.. Og i den boken som jeg fant i bokhyllen idagmorges, den er skrevet med nettopp det temaet jeg har prøvd å forstå i den siste tide. Boken lover ikke å gi meg svar på hvor jeg skal, og det gir ikke Gud heller, men det er en trygghet å vite at jeg ikke er den eneste som går på veier jeg ikke vet hvor fører hen. Det er også trygt å vite at Gud vet hvor jeg skal, og hvor Han fører meg hen. Om jeg ikke vet hvor jeg skal, så begynner jeg å lære å stole på at Gud vet hvor han vil ha meg, og der Han vil ha meg, der er det godt å være.
Det surrer mange rare tanker i hodet for tiden, og for en gang skyld så bruker jeg tid på å finne ut om det bare er tanker eller om det er noe jeg skal gå for.. Det er utfordrende, spennede og skummelt. Men også trygt..
Jeg kjenner også at jeg gleder meg til å gå videre i Berg og dalbanen og se Guds raushet i mitt liv:D
Men nå kom det plutselig besøk, endelig:D
cecilie<3
Passet derfor på at jeg gjorde ferdig nynorskøving som skal inn imorgen, så den er levert på forskudd, og bare det i seg selv er sjeldent. hehe.. Jeg må le litt for meg selv, de siste dagene har jeg prøvd å stole på Gud i alle ting, og det er vanskelig. Vanskeligere enn jeg trodde. Men jeg merker at jeg har bedre dager nå, enn jeg har hatt på lenge. Igår var jeg litt sliten, men jeg fikk byttet fastlege, til en i Stavanger, jeg var på Cellegruppemøte og jeg skrev ferdig nynorskoppgaven. Jeg fikk også søkt på praksisbarnehage, og tilslutt fikk jeg også lagt meg, men sove det fikk jeg ikke på en stund. Men jeg er så heldig at jeg kan drømme selv om jeg er våken, og jeg drømte ganske så fint før jeg plutselig tok turen til Drømmeland. Deilig. Dagen idag har vert serdeles effektiv, og igjen tror jeg at det er Gud som har en finger med i spillet og at kaffe'n jeg drakk på skolen, ikke har så mye med saken. Men det er nå meg, andre står fritt til å tenke ansleis(ja, nynorsken sniker seg inn på de mest uroligvekkende steder:P). Jeg har endelig fått bestilt legetime, sånn at jeg kan få skjekket ut hvorfor jeg er så slapp som jeg har vert i høst, og om det er i veien sånn ant enn at jeg bare er sliten. Videre har e lest på religion, og jobbet med matteinnlevering som skal inn neste fredag.. Flink har jeg vert..
Nå har jeg tent lys, ryddet og vasket litt, og så slapper jeg av med god musikk og gleder meg til jeg får besøk:D Det er fantastisk å kjenne at jeg gleder meg til foreldrene mine kommer.. Jeg merker også at jeg gleder meg til å slappe av i helgen, og samle krefter til ein ny uke.
Men jeg gleder meg også til å se hvilke planer Gud har for meg i tiden som kommer. Idag lette jeg etter en bok å lese i mens jeg spiste frokost. Jeg er en serdeles rar person som ikke liker å spise frokost ens ærend for å spise frokost, jeg kombinerer gjerne frokosten med pensumlesing, bibellesing eller andre bøker som kan leses til frokost. Og i bokhylla mi fant jeg en bok som het "Guds vilje - den gåtefulle" av Charles Swindoll.
Hvis dere har fulgt med på blogginnleggene mine i den siste tiden, så har jeg vert litt frustrer over at jeg kjenner at Gud jobber med meg for å forandre meg til sitt barn men at jeg ikke vet hvor den Berg og dalbanen går. Og det har frustrert meg til de grader. Jeg liker å ha kontroll over livet mitt og så tar Gud meg med på Hans uransakelige veier uten at jeg hverken kan eller vil hoppe av.. Og i den boken som jeg fant i bokhyllen idagmorges, den er skrevet med nettopp det temaet jeg har prøvd å forstå i den siste tide. Boken lover ikke å gi meg svar på hvor jeg skal, og det gir ikke Gud heller, men det er en trygghet å vite at jeg ikke er den eneste som går på veier jeg ikke vet hvor fører hen. Det er også trygt å vite at Gud vet hvor jeg skal, og hvor Han fører meg hen. Om jeg ikke vet hvor jeg skal, så begynner jeg å lære å stole på at Gud vet hvor han vil ha meg, og der Han vil ha meg, der er det godt å være.
Det surrer mange rare tanker i hodet for tiden, og for en gang skyld så bruker jeg tid på å finne ut om det bare er tanker eller om det er noe jeg skal gå for.. Det er utfordrende, spennede og skummelt. Men også trygt..
Jeg kjenner også at jeg gleder meg til å gå videre i Berg og dalbanen og se Guds raushet i mitt liv:D
Men nå kom det plutselig besøk, endelig:D
cecilie<3
mandag 12. oktober 2009
Bare vas og fjas!
I dag har jeg bare vaset. Var trøtt på forelesning og skippet 2 timer undervisning på slutten av dagen. Har jobbet litt med nynorsk ting til skolen, men er forferdelig dårlig til å konsentrere meg. Ble til at jeg lagde film fra Høstfesthelgen istedet. Var jo forsåvidt fornftig det, men det var jo ikke det jeg skulle hjem for å gjøre.
MEN...
Helgen var nydelig herlig og fantastisk.. alt gikk på skinner fra torsdag kveld til søndag.. Kurs på fredagskvelden, etterfulgt med KRIK og hybelkveldjeg stresset ikke på lørdagen med kurs, men slappet av med Silje og Anita med svømming og middag. Så var det dansing fra 9 om kvelden til 8 om morgenen på søndagsmorgenen.. OG Knærne holdt!! Jeg begrenset meg litt, ville gjerne danset mer, men det får jeg ta senere i så fall..
MEN..
Det jeg har lagt merke til når jeg tenker meg ordentlig om, er at når livet går på skinner og jeg stoler på meg selv istedet for Gud, så blir liksom Gud fjernere.. Når jeg fikser alt selv og liver er bra, så glemmer jeg å stole på Gud i alt.. For da klarer jeg jo ting selv, og glemmer at Han er Grunnen til at jeg fikser livet..
Det gjør vondt å se at jeg er så lite flink til å stole på Gud i alt.. Jeg tror jeg har lært å stole på Gud når jeg ikke ser andre løsninger enn å gå til Han, men det å overlate kontrollen(og sette meg i vogna på Berg og Dalbanen på toppen) når jeg fikser livet, det er vanskeligere enn du aner..For da klarer jeg meg jo fint alene liksom..
Jeg ba til Gud om dagen om at han måtte peke på ting som jeg må jobbe gjennom, slik at jeg kan komme nærmere Han. Og jeg fikk svar. Ganske konkret. Som forresten også er et bønnesvar.. Mer konkret svar fra Gud på ting jeg ikke klarer å finne ut av.
Så Gud hjelp meg og vær alltid i hjertet mitt.. Jeg merker at jeg klarer bare et par dager alene uten Deg, men jeg vil ikke klare ett par dager en gang. Jeg vil at Du skal være grunnen til at jeg står opp om morgenen, og klarer meg gjennom dagen. Jeg ønsker at Du skal være min styrke og min kraft. Min glede, min sang, og min dans. Legg i meg et ønske om å bare være Ditt barn og stole på Deg i alt, gode og mindre gode tider..
Vis meg at det er bare Du som alltid er der for meg.
Takker foresten for alle de sinnsykt herlige dansene i helgen, de supre folkene på siddisstova, og for de beste folkan på Imi, og på KRIK<3 digger dere.. Må smile når jeg tenker på dere for det er så mange som er der for meg og som vil kjenne meg. Takk Gud!
Kom på en annen festlig ting som gjør at jeg må smile.. Ble fortalt at om jeg flyttet inn med Susanne, så ville jeg se mye baking, og enda mer Hanna Montana og Disney Channel og Tore plassert ca midt mellom bakingen og Hanna Montana/Disney Channel.. Og jeg fnyste og lo, og sa at Hanna Montana/Disney Channel kommer jeg aldri til å se på, bakingen og Tore var forsåvidt greit nok.. Men jeg gir meg over. Hanna Montana er Morsomt! Jeg har sittet i sofaen ca 1 time nå, og sett Hanna Montana og jeg ler.. Jeg ler og nynner på introsangen til serien.. Go Hanna Montana, baking og Tore+Susanne<3
Gud er god som har laget Hanna Montana og Disney Channel til underholdning<3
MEN...
Helgen var nydelig herlig og fantastisk.. alt gikk på skinner fra torsdag kveld til søndag.. Kurs på fredagskvelden, etterfulgt med KRIK og hybelkveldjeg stresset ikke på lørdagen med kurs, men slappet av med Silje og Anita med svømming og middag. Så var det dansing fra 9 om kvelden til 8 om morgenen på søndagsmorgenen.. OG Knærne holdt!! Jeg begrenset meg litt, ville gjerne danset mer, men det får jeg ta senere i så fall..
MEN..
Det jeg har lagt merke til når jeg tenker meg ordentlig om, er at når livet går på skinner og jeg stoler på meg selv istedet for Gud, så blir liksom Gud fjernere.. Når jeg fikser alt selv og liver er bra, så glemmer jeg å stole på Gud i alt.. For da klarer jeg jo ting selv, og glemmer at Han er Grunnen til at jeg fikser livet..
Det gjør vondt å se at jeg er så lite flink til å stole på Gud i alt.. Jeg tror jeg har lært å stole på Gud når jeg ikke ser andre løsninger enn å gå til Han, men det å overlate kontrollen(og sette meg i vogna på Berg og Dalbanen på toppen) når jeg fikser livet, det er vanskeligere enn du aner..For da klarer jeg meg jo fint alene liksom..
Jeg ba til Gud om dagen om at han måtte peke på ting som jeg må jobbe gjennom, slik at jeg kan komme nærmere Han. Og jeg fikk svar. Ganske konkret. Som forresten også er et bønnesvar.. Mer konkret svar fra Gud på ting jeg ikke klarer å finne ut av.
Så Gud hjelp meg og vær alltid i hjertet mitt.. Jeg merker at jeg klarer bare et par dager alene uten Deg, men jeg vil ikke klare ett par dager en gang. Jeg vil at Du skal være grunnen til at jeg står opp om morgenen, og klarer meg gjennom dagen. Jeg ønsker at Du skal være min styrke og min kraft. Min glede, min sang, og min dans. Legg i meg et ønske om å bare være Ditt barn og stole på Deg i alt, gode og mindre gode tider..
Vis meg at det er bare Du som alltid er der for meg.
Takker foresten for alle de sinnsykt herlige dansene i helgen, de supre folkene på siddisstova, og for de beste folkan på Imi, og på KRIK<3 digger dere.. Må smile når jeg tenker på dere for det er så mange som er der for meg og som vil kjenne meg. Takk Gud!
Kom på en annen festlig ting som gjør at jeg må smile.. Ble fortalt at om jeg flyttet inn med Susanne, så ville jeg se mye baking, og enda mer Hanna Montana og Disney Channel og Tore plassert ca midt mellom bakingen og Hanna Montana/Disney Channel.. Og jeg fnyste og lo, og sa at Hanna Montana/Disney Channel kommer jeg aldri til å se på, bakingen og Tore var forsåvidt greit nok.. Men jeg gir meg over. Hanna Montana er Morsomt! Jeg har sittet i sofaen ca 1 time nå, og sett Hanna Montana og jeg ler.. Jeg ler og nynner på introsangen til serien.. Go Hanna Montana, baking og Tore+Susanne<3
Gud er god som har laget Hanna Montana og Disney Channel til underholdning<3
fredag 9. oktober 2009
Deilig mi klart høstvær:)
Gjelder selv om du er pen..
Hjertet tenker
Roen senker
Du kan aldri bli for sen..
Digger når været er kaldt, tørt og klart.. Digger at eksamensoppgaven er ferdig.. Digger at det er krik idag.. Digger at det er dans imorgen.. Digger at berg og dalbanen er på en topp nå..digger at noen fugler kan dykke..Digger at det går an å gå tur alene men ikke føle seg ensom..
Digger gud<3
tirsdag 6. oktober 2009
Berg og dalbanen har en funksjon
Blogga fra mobilen tidligere idag, fra Ullandhaugtårnet faktiskt.. Fantasktisk følelse;P hehe.. Fikk hjelp av Ørjan igår (stor takk:D), så nå kan det hende det kommer masse rart, med bilder også disse gangene:D hehe..
Har vært en rar dag. Skulle skrive masse på hjemme eksamen oppgaven, men det ble ikke slik jeg hadde planlagt. Har lest og satt meg inn i stoffet, men mangler litt gutsen til å skrive ned det jeg tenker i forhold til oppgaven. Og midt i tenkingen og dillingen var det plutselig noen ting som dukket opp fra hjertet som måtte ut. Vonde ting som ble grene ut på vei til og fra Ullandhaugstårnet og selvfølgelig deroppe også. Det koster krefter og takle ting som har ligget gjemt innerst i hjertet en stund, og som plutselig bestemmer seg for å komme frem fra gjemmestedet. Ble ikke mer oppgaveskriving idag, men fikk telefon fra lillebror og fra ei knallgod venninne fra Mandal.. Det betyr så utrolig mye for meg at dere tok dere tid til å prate med meg og at dere virkelig bryr dere om hvordan jeg har det. Jeg er så utrolig glad i Jon Christian og Hilde-Merete<3.
En annen ting som også betyr utrolig mye for meg, er venner som tenker på mitt beste og bryr seg om hvordan jeg har det, og sier ifra om de mener jeg gjør noe som ikke er lurt eller er anbefalt.. Som for eksempel å danse i helgen, de sier det ikke er lurt. Jeg og hodet er innerst inne enig, men hjertet sier: "Dans i vei, det er ikke så farlig, det er vondt en stund etter, og så går det over.." Men hva om det ikke forsvinner? Hva om jeg ikke kan danse mere etter denne helgen? Det skal ikke skje. Det kan ikke skje, jeg trenger knærne resten av livet.
Berg og dalbanen som jeg blogget om tidligere, er like aktuell nå som før, om ikke mer..Jeg syntes fremdeles det er like skummelt med berg og dalbaner. Jeg kan ikke påvirke fart, destinasjon eller hvordan den går opp og ned. Jeg liker heller ikke konstruksjonen av berg og dalbaner,stoler liksom ikke helt på at konstruksjonen holder vognene fra å dette sammen og falle til bakken, selv om jeg vet at det ikke er noe problem, den ville ikke vært der om den ikke var trygg. Men redselen for å falle og for å oppgi kontrollen til andre enn meg selv, er grunnen til at jeg holder vesker, jakker, bakkort, kameraer og penger for resten av gjengen når det er tivoli i byen. Trivdes bedre på bakken, med stødig grunn under føttene og med et ansvar for å passe på andres ting.
Men jeg begynner å se at berg og dalbanen faktiskt har en funksjon. Opp og ned turene i berg og dalbanen rydder opp i alt rusket som ligger gjemt innerst i hjertet.. Det er en fryd å leve når man er på toppen, mens bunnene er tunge og en faller litt sammen i vogna. Men en vet alltid at det kommer en topp litt lengre fremme. Det er en lang og kronglete prosess å finne alt som ligger gjemt. Jeg er flink til å gjemme ting som det koster krefter å ordne opp i. Men jeg er ikke flink til å leve i berg og dalbane, for der må jeg kjøre løpet ut når jeg først har satt meg i vogna. Ingen mulighet til å hoppe av, og si stopp, jeg vil ikke mer. Men Han som har kontrollen på berg og dalbanen, altså Gud for de som ikke tok tegningen, har også kontroll på mitt liv (Heldigvis:D).
Men det er vanskelig å stole på Gud i alt og alle, det skal jeg være helt ærlig på. Jeg pleier å være skeptiskt til å overlate kontrollen til andre enn meg selv, det gjelder alt fra dagsplanlegging, troen på at Gud har lagat noe godt i meg, til litt mindre ting som TV-kontrollen:P For om jeg gjør det, kan det jo hende det skjer noe som jeg ikke har sett komme, eller at det skjer noe som ikke var forventet. Jeg stoler altfor mye på meg selv til å tro at noen andre kan vite hva som er best for meg.
Jeg aner ikke hva som er planen, og det er skummelt, men jeg tror at Gud er med og vet hva Han gjør. Hvis jeg tenker at Han ikke er med, er det faktiskt enda skumlere. For hva er det da som skjer med meg? Tenk tanken om at ingen har kontrollen på hva som skjer, det er freaky det! Når jeg tenker på det på den måten, så er det ikke så skummelt at Gud i større grad , enn før hverfall, har kontroll på livet mitt og passer på meg.
Altså, oppsummert og sammenlignet med berg og dalbanen: når jeg setter meg i vognen til berg og dalbanen, gir jeg fra meg kontrollen på livet mitt til han som styrer turen. Gud bestemmer farten på gjennomføringen av planen Hans, høyden på toppene, dybden på dalene og destinasjonen jeg skal nå. Det eneste som er forskjellig med livet med Gud og berg og dalbanen, er at jeg når som helst kan si til Gud at jeg vil ikke mer, jeg vil av. Men jeg finner i hjertet mitt, ingen del som ønsker å si det. Jeg ønsker bare krefter fra Gud til å komme gjennom den høye åkeren med det tunge arbeidet, før gressletten med lek og morro kommer.
Jeg velger å gi ham Han muligheten til å arbeide i mitt liv, ved å sette meg i vogna på berg og dalbanen. Jeg prøver hver dag å legge vekk mitt liv, og ta opp mitt kors å gå for Gud. Det er vanskelig, men jeg gleder meg til å se hvor jeg ender opp hen etter disse prosessene som jeg går gjennom nå.. Det som kommer ut av dette er bra, bare litt skummelt og litt tungt når det pågår.. Jeg setter derfor ekstra stor pris på venner som er der for meg når jeg trenger dem. Det betyr så utrolig masse..
Men nå skal jeg sove, og krysser fingrene og ber om at jeg er litt mer effektiv angående hjemme eksamen imorgen:D
Cecilie<3
Har vært en rar dag. Skulle skrive masse på hjemme eksamen oppgaven, men det ble ikke slik jeg hadde planlagt. Har lest og satt meg inn i stoffet, men mangler litt gutsen til å skrive ned det jeg tenker i forhold til oppgaven. Og midt i tenkingen og dillingen var det plutselig noen ting som dukket opp fra hjertet som måtte ut. Vonde ting som ble grene ut på vei til og fra Ullandhaugstårnet og selvfølgelig deroppe også. Det koster krefter og takle ting som har ligget gjemt innerst i hjertet en stund, og som plutselig bestemmer seg for å komme frem fra gjemmestedet. Ble ikke mer oppgaveskriving idag, men fikk telefon fra lillebror og fra ei knallgod venninne fra Mandal.. Det betyr så utrolig mye for meg at dere tok dere tid til å prate med meg og at dere virkelig bryr dere om hvordan jeg har det. Jeg er så utrolig glad i Jon Christian og Hilde-Merete<3.
En annen ting som også betyr utrolig mye for meg, er venner som tenker på mitt beste og bryr seg om hvordan jeg har det, og sier ifra om de mener jeg gjør noe som ikke er lurt eller er anbefalt.. Som for eksempel å danse i helgen, de sier det ikke er lurt. Jeg og hodet er innerst inne enig, men hjertet sier: "Dans i vei, det er ikke så farlig, det er vondt en stund etter, og så går det over.." Men hva om det ikke forsvinner? Hva om jeg ikke kan danse mere etter denne helgen? Det skal ikke skje. Det kan ikke skje, jeg trenger knærne resten av livet.
Berg og dalbanen som jeg blogget om tidligere, er like aktuell nå som før, om ikke mer..Jeg syntes fremdeles det er like skummelt med berg og dalbaner. Jeg kan ikke påvirke fart, destinasjon eller hvordan den går opp og ned. Jeg liker heller ikke konstruksjonen av berg og dalbaner,stoler liksom ikke helt på at konstruksjonen holder vognene fra å dette sammen og falle til bakken, selv om jeg vet at det ikke er noe problem, den ville ikke vært der om den ikke var trygg. Men redselen for å falle og for å oppgi kontrollen til andre enn meg selv, er grunnen til at jeg holder vesker, jakker, bakkort, kameraer og penger for resten av gjengen når det er tivoli i byen. Trivdes bedre på bakken, med stødig grunn under føttene og med et ansvar for å passe på andres ting.
Men jeg begynner å se at berg og dalbanen faktiskt har en funksjon. Opp og ned turene i berg og dalbanen rydder opp i alt rusket som ligger gjemt innerst i hjertet.. Det er en fryd å leve når man er på toppen, mens bunnene er tunge og en faller litt sammen i vogna. Men en vet alltid at det kommer en topp litt lengre fremme. Det er en lang og kronglete prosess å finne alt som ligger gjemt. Jeg er flink til å gjemme ting som det koster krefter å ordne opp i. Men jeg er ikke flink til å leve i berg og dalbane, for der må jeg kjøre løpet ut når jeg først har satt meg i vogna. Ingen mulighet til å hoppe av, og si stopp, jeg vil ikke mer. Men Han som har kontrollen på berg og dalbanen, altså Gud for de som ikke tok tegningen, har også kontroll på mitt liv (Heldigvis:D).
Men det er vanskelig å stole på Gud i alt og alle, det skal jeg være helt ærlig på. Jeg pleier å være skeptiskt til å overlate kontrollen til andre enn meg selv, det gjelder alt fra dagsplanlegging, troen på at Gud har lagat noe godt i meg, til litt mindre ting som TV-kontrollen:P For om jeg gjør det, kan det jo hende det skjer noe som jeg ikke har sett komme, eller at det skjer noe som ikke var forventet. Jeg stoler altfor mye på meg selv til å tro at noen andre kan vite hva som er best for meg.
Jeg aner ikke hva som er planen, og det er skummelt, men jeg tror at Gud er med og vet hva Han gjør. Hvis jeg tenker at Han ikke er med, er det faktiskt enda skumlere. For hva er det da som skjer med meg? Tenk tanken om at ingen har kontrollen på hva som skjer, det er freaky det! Når jeg tenker på det på den måten, så er det ikke så skummelt at Gud i større grad , enn før hverfall, har kontroll på livet mitt og passer på meg.
Altså, oppsummert og sammenlignet med berg og dalbanen: når jeg setter meg i vognen til berg og dalbanen, gir jeg fra meg kontrollen på livet mitt til han som styrer turen. Gud bestemmer farten på gjennomføringen av planen Hans, høyden på toppene, dybden på dalene og destinasjonen jeg skal nå. Det eneste som er forskjellig med livet med Gud og berg og dalbanen, er at jeg når som helst kan si til Gud at jeg vil ikke mer, jeg vil av. Men jeg finner i hjertet mitt, ingen del som ønsker å si det. Jeg ønsker bare krefter fra Gud til å komme gjennom den høye åkeren med det tunge arbeidet, før gressletten med lek og morro kommer.
Jeg velger å gi ham Han muligheten til å arbeide i mitt liv, ved å sette meg i vogna på berg og dalbanen. Jeg prøver hver dag å legge vekk mitt liv, og ta opp mitt kors å gå for Gud. Det er vanskelig, men jeg gleder meg til å se hvor jeg ender opp hen etter disse prosessene som jeg går gjennom nå.. Det som kommer ut av dette er bra, bare litt skummelt og litt tungt når det pågår.. Jeg setter derfor ekstra stor pris på venner som er der for meg når jeg trenger dem. Det betyr så utrolig masse..
Men nå skal jeg sove, og krysser fingrene og ber om at jeg er litt mer effektiv angående hjemme eksamen imorgen:D
Cecilie<3
Gud er god<3
Vinden og regnet på ullandhaug tok det me opp til gud..
Han får ansvar
Jeg får ro
Godt å vite at det er vi to<3
torsdag 1. oktober 2009
Cecilie, husk dette!
Æsj, jeg har noen knær som ikke vil samarbeide med meg for tiden og det frustrerer meg.. Jeg danset litt for mye swing på ei uke i sommer, etter 1 mnd pause før den uken. Så det ble litt for mye for mine, da litt utrente, knær. Det vil si at jeg har vondt i knærne fremdeles, for når jeg kom til Stavanger, så begynte jeg å danse igjen. Forsiktig vell å merke. Men det funket ikke med forsiktig dansing. Det gjorde vondt. Men sta som jeg er på punktet som gjelder dansing, så fortsatte jeg selv om det gjorde vondt. Jeg måtte bli syk for å stoppe å danse. Så jeg har vært syk en stund nå, og knærne begynner å bli bedre. Prøvde meg på en time swing på tirsdag, og det var plutselig vondt igjen. Serdeles dårlig timing nå som det er Høstfest om ikke så lenge til. Ikke denne helgen, men helgen etter det. Da blir det mye dansing hele helgen. Og jeg vet at knærne mine ikke tåler så mye dansing som jeg har lyst til.. Og gjett om det er frustrerende da!
Jeg kan love deg at det er sinnsykt frustrerende. Helt sykt vannvittig frustrerende.. Men jeg vet også at om jeg ikke tar hensyn til knærne den helgen, så kan det hende at jeg kommer til å slite med knærne i lang tid etter den helgen. Og det er innerst inne noe jeg ikke vil. Jeg vil ha knær som fungerer.. Da må jeg prioritere i helgene som kommer.. Og det blir vanskelig.. For jeg elsker å danse.. Når jeg hører musikk på radioen eller på telefonen, så trør jeg trinnene til diverse typer dans. Når jeg venter på bussen er danstrinn en veldig grei måte å holde varmen på, men det må se vannvittig rart ut. Hehe.. Jeg kan danse i flere timer, og bli så sinnsykt varm og svett at det er helt sykt, og så skifter jeg tøy og fortsetter.. Det er fantastisk å kunne presse seg på dansegulvet.. Bare en dans til, og en til.. Jeg elsker det. MAGISK!
Men om jeg skal kunne danse fremover må jeg bygge opp styrke i knærne, sakte men sikkert.. Derfor må jeg ta det rolig i Høstfesthelgen.
Basta!
Cecilie<3
Jeg kan love deg at det er sinnsykt frustrerende. Helt sykt vannvittig frustrerende.. Men jeg vet også at om jeg ikke tar hensyn til knærne den helgen, så kan det hende at jeg kommer til å slite med knærne i lang tid etter den helgen. Og det er innerst inne noe jeg ikke vil. Jeg vil ha knær som fungerer.. Da må jeg prioritere i helgene som kommer.. Og det blir vanskelig.. For jeg elsker å danse.. Når jeg hører musikk på radioen eller på telefonen, så trør jeg trinnene til diverse typer dans. Når jeg venter på bussen er danstrinn en veldig grei måte å holde varmen på, men det må se vannvittig rart ut. Hehe.. Jeg kan danse i flere timer, og bli så sinnsykt varm og svett at det er helt sykt, og så skifter jeg tøy og fortsetter.. Det er fantastisk å kunne presse seg på dansegulvet.. Bare en dans til, og en til.. Jeg elsker det. MAGISK!
Men om jeg skal kunne danse fremover må jeg bygge opp styrke i knærne, sakte men sikkert.. Derfor må jeg ta det rolig i Høstfesthelgen.
Basta!
Cecilie<3
Abonner på:
Innlegg (Atom)