For en stund siden ble jeg hele 22 år, det var ganske kult, selv om jeg ikke merker så mye forskjell, fikk klovneopptreden på selve dagen, så om jeg er blitt så mye mer voksen, kan vell diskuteres:)
Når jeg i tillegg fikk fiskesnøre, varmeflaske og lilla smykkeskrin, samt masse snop og sjokolade, så blir det vell enda mer diskutabelt hvor gammel, eventuellt ung jeg ble:P Legger man til det faktum at da jeg så "Avatar" i 3D, både klappet jeg, lo høyt av glede og flyttet meg fra side til side når de løp i skogen, så ender jeg vell ca opp på 3-4 års stadium. Men det går bra:) Jeg vet hvor voksen jeg er - nemlig sååååååå voksen:P Haha..
Men liker tilværelsen for tiden, sånn tålig hvertfall.. Fikk mail fra Actafolkene idag, om at jeg skal få bo på Direktørboligen til neste år, og det blir bra, der er det boblebad og fine rom:D Jeg gleder meg.
Nå, litt for seint, som vanlig, skal jeg legge meg til å sove med varmeflasken på magen, som foressten har form som en langøret hund ved navm Trofaste Tassen, alt etter hva jeg husker på å kalle han. Det blir herlig og varmt. Videre skal jeg også sove i grønne enger, og drømme søtt:)
Jeg liker å være 22 år gammel og fremdeles ikke for gammel til å ha varmeflaske, og å kunne krype opp i Guds fang og sove der i de grønne engene med hvile<3 Det er kjærlighet det..
Cecilie<3
tirsdag 23. mars 2010
torsdag 18. mars 2010
Gode folk som gjør meg glade:D
Tusen takk til :
Susanne - som har en herlig latter og ett deiligt syn på livet å kjærligheten
Lisa-Maria - som elsker å ha det pent rundt seg og sprer glede og fryd
Stine - som virkelig har blitt min søster i Guds familie<3
Anita - som jeg virkelig kan snakke med alt om :D
Børge - you'r the MAN! :D
Marit - som har vært med meg gjennom alt fra kjærlighet og smerte, swing og KRIK og alt imellom:D
Anders - Stippen som alltid har en god klem og en dult til overs til meg..
Stig - finnes det ikke maken til - du er best!
Tore - som fremdeles ikke vil ha fiskekaker, men som digger pizza og taco:P
Silje - verdens beste østlending og tøffeste jente på jord!
Anne-Lise - solstråle uten like:D heia kuvelt og Trondheim:D
Håkon - du skal dynkes i vann når Trofast er blitt u-stueren:P
Kristin - som ruler i volleyball og snart blir ei herlig mamma
Vegard - er best i fotball og blir snart herlig pappa
Egil - som har mer oversikt over hva jeg skal, enn jeg selv skal:P
Anders - syntes jeg har kule ting på rommet mitt:)
Kjetil - som jobber altformye! men sparer kake til det til fredag:) gled deg;)
Lista kunne fortsatt i evigheter, det finnes så mange utrolige herlige mennesker i mitt liv at jeg blir litt satt ut. De sier at venner er den familien en velger, og det er virkelig sant. Jeg er så utrolig glad for at jeg har troffet hver enkelt av dere, og at jeg har fått være en del av livet deres. Jeg håper også at vi holder kontakten videre, for det ville glede mitt hjerte stort:D Men livet er ikke alltid slik at vi kan bestemme slike ting. Men ett er sikkert, vi er alle barn av Gud, og skal møtes i himmelen når dette livet er over. Det gleder jeg meg til, selv om jeg håper det er lenge til:)
utrolig glad i alle dere som er en del av livet mitt, og om det er noen som føler glemt, så beklager jeg sterkt, jeg er glad i dere også:D
cecilie<3
Susanne - som har en herlig latter og ett deiligt syn på livet å kjærligheten
Lisa-Maria - som elsker å ha det pent rundt seg og sprer glede og fryd
Stine - som virkelig har blitt min søster i Guds familie<3
Anita - som jeg virkelig kan snakke med alt om :D
Børge - you'r the MAN! :D
Marit - som har vært med meg gjennom alt fra kjærlighet og smerte, swing og KRIK og alt imellom:D
Anders - Stippen som alltid har en god klem og en dult til overs til meg..
Stig - finnes det ikke maken til - du er best!
Tore - som fremdeles ikke vil ha fiskekaker, men som digger pizza og taco:P
Silje - verdens beste østlending og tøffeste jente på jord!
Anne-Lise - solstråle uten like:D heia kuvelt og Trondheim:D
Håkon - du skal dynkes i vann når Trofast er blitt u-stueren:P
Kristin - som ruler i volleyball og snart blir ei herlig mamma
Vegard - er best i fotball og blir snart herlig pappa
Egil - som har mer oversikt over hva jeg skal, enn jeg selv skal:P
Anders - syntes jeg har kule ting på rommet mitt:)
Kjetil - som jobber altformye! men sparer kake til det til fredag:) gled deg;)
Lista kunne fortsatt i evigheter, det finnes så mange utrolige herlige mennesker i mitt liv at jeg blir litt satt ut. De sier at venner er den familien en velger, og det er virkelig sant. Jeg er så utrolig glad for at jeg har troffet hver enkelt av dere, og at jeg har fått være en del av livet deres. Jeg håper også at vi holder kontakten videre, for det ville glede mitt hjerte stort:D Men livet er ikke alltid slik at vi kan bestemme slike ting. Men ett er sikkert, vi er alle barn av Gud, og skal møtes i himmelen når dette livet er over. Det gleder jeg meg til, selv om jeg håper det er lenge til:)
utrolig glad i alle dere som er en del av livet mitt, og om det er noen som føler glemt, så beklager jeg sterkt, jeg er glad i dere også:D
cecilie<3
søndag 14. mars 2010
Second thougths?
Siste innlegg jeg skrev er 11 dager siden, da hadde jeg takket ja til plass på Acta og alt var flott:) Godt kosthold, besøk av mamma og pappa til bursdagen min, 22 årsdag med Alpha kurs og trylling:D Og pakker:D (ny mobiltelefon, masse bøker, tøy-tøy-og-mere tøy:D)
Men så snart jeg hadde betalt innmeldingsavgiften så begynte noen å jobbe mot meg. Mest mentalt, er jeg virkelig så heldig at jeg får ett år med hovedfokus på å finne vennskap med Gud og andre folk? Hva om jeg ikke finner det jeg søker etter? Hva om jeg fortsetter å være så sliten som jeg har vært i år? Hva om, hva om hva om? Deretter ble jeg forkjølet. Og ja, jeg vet, det er ikke verdens undergang, men jeg HATER å være nese/renneøynerennede forkjølet. Og når hodet i tillegg dundrer slik jeg forestiller meg at hungovers må være. Og det er ikke behagelig. Og når jeg er syk har jeg enda mer tid til å tenke, vri og vende på ting.
Er jeg bare dum? Hva om det er meningen at eg skal tilbake til skolen og fortsette min søken etter Gud der? Og hva med utdannelse? Studielån? Helse, i form av fysisk og mental helse? Året i år har ikke vært av de letteste, men det er definitivt det året jeg har vokst mest, kjent mest smerte og slitt meg helt ut. Det er slitsomt å rive ned masker og forutinntatte tankesett i mitt eget hode, samt i alle andres hoder, for så å finne ut at det er mitt eget hode som skal ta avgjørende beslutninger, ikke det andre tenker.
Det er en prosess som koster, og jeg kan ikke ærlig si at jeg ennå vet at det betaler seg, men jeg vet at jeg ikke kan gå tilbake til den jeg var ifjor sommer. For det er for mye som har forandret seg siden det. Jeg er ikke den samme lengre, grunnlaget er der, men innhold og utseende forandrer seg.
Idag er en dag jeg har opplevd mange ting jeg veldig sjeldent er borte i:
* Jeg har oppdaget hvor mye jeg liker å se på Disney Channel i form av at jeg blir frustrer når det er pause-skjerm-bilde på, når jeg skrur over på Disney Channel i halv 1 tiden på natta. Arg.
* Jeg har tatt hostesaft kombinert med paracet før jeg sovnet, og drømt masse rart, og ikke husket hvordan jeg sovnet. Sært.
* Jeg har strikket ferdig babyteppe, og heklet rundt det, så nå mangler det bare å feste tråder - misliker sterkt nål og tråd. Misliker sterkt, men er en del av jobben det og.
* Jeg har gått til butikken uten BH på, men hadde singlet og genser å jakke og bukse på, så ingen andre enn meg visste om det. Flink jente.
* Jeg har laget hjemmelaget pizzafyll og spist kjempegod mat i megaherlig selskap av ei fantastisk venninne som jeg er veldig veldig glad i, og som virkelig prioriterer meg på måter jeg ikke forstår at hun vil og kan. <3 Du er best – aldri hatt en venninne som deg – aldri.
* Jeg har forstått at kjærlighet er mer komplisert enn jeg trodde. Hvordan kan noe som skal være så godt, gi så mye smerte?
* Jeg har lært at Gud ikke alltid går helt oppi meg, hvordan skal jeg da lære at jeg klarer meg på egne ben av og til?
* Jeg har lært at hvis jeg sitter oppe lenge nok om kvelden, så vipper jeg fra trøtt til våken, og trikset er å legge seg før man blir våken.
* Jeg har lært å sette pris på at jeg er flink til å strikke og hekle.
Jeg har sittet å nynnet en sang som vi pleide å synge med Basic på Salem:
”Jeg trenger deg – jeg trenger deg
Som regnet faller ned
Fall på mitt hjerte gjør meg ny
Jeg ser mot deg – jeg ser mot deg
Du er Herren overalt
Himlen er i din trygge favn
Jeg vil bare være hos Deg
Jeg vil bare være hos Deg
Hellig, hellig er du Gud
Ærens konge
For evig, frelser for vår jord”
Merk dere ordene ”jeg vil bære være hos Deg”. Dette er de ordene som gjør sangen for min del. Det er det jeg ønsker skal være mitt innerste ønske. Å som jeg skulle ønske det var det som stod høyest prioritert. Og jeg prøver, på min måte, å finne Gud, eller la Han finne meg. Men det er vanskelig, og som det ofte er i mitt liv, så er det noe i mellom. Andre ganger er det økonomi, skole, jobb, venninner, foreldre eller helse. Det er så mange ting jeg ikke klarer å gi slipp på, ting som er mine, som jeg liksom vil bestemme over selv. Ting som er bra for meg, bare ikke akkurat nå. Jeg klarer ikke slippe selv om jeg vet at jeg det er til det beste for meg. Jeg klarer ikke legge vekk ting helt og søke Gud av hele mitt hjerte istedet, slik som jeg vet at jeg egentlig innerst inne vil.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har ingen peiling, null snøring, nada. Det gjelder på de fleste punktene i livet mitt, stort sett hele livet mitt. Jeg har ikke peiling på hva jeg skal gjøre, nå og fremover i tid. Og det sliter på meg. Jeg klarer ikke la være å bekymre meg, stresse og jobbe meg opp over ting. Jeg klarer ikke si, ”ok jeg vet ikke hva som skjer fremover – men det er helt greit”. Det er definitivt ikke slik hjernen min fungerer. Jeg vil vite, må vite hva som skjer og skal skje. Basta.
Jeg merker at jeg er veldig avhengig av å føle at Gud er tilstede, min tillit til Gud er basert på følelser ikke visshet i hjertet – og når jeg ikke føler det, så blir jeg bekymret og redd for at Han plutselig ikke lengre er der. Men Gud, jeg trenger deg, jeg trenger å fortsatt vite at du er der og er glad i meg og elsker meg selv om jeg ikke når opp til kneskåla di. Jeg trenger å vite at du reiser meg opp når jeg tryner, gang på gang. Jeg trenger å vite at du er der og aldri blir sliten eller lei av meg eller ikke gidder å vente til jeg forstår hva du prøver å fortelle meg noe om. Jeg trenger at du tilgir meg for alle de tingene som gjør at vi holdes fra hverandre. Jeg trenger deg hver dag av mitt liv. Kanskje det er derfor jeg skal på Acta til neste år? For å få den vissheten og ikke basere på følelser?
”Som regnet faller ned – fall på mitt hjerte gjør meg ny”
Cecilie<3
Men så snart jeg hadde betalt innmeldingsavgiften så begynte noen å jobbe mot meg. Mest mentalt, er jeg virkelig så heldig at jeg får ett år med hovedfokus på å finne vennskap med Gud og andre folk? Hva om jeg ikke finner det jeg søker etter? Hva om jeg fortsetter å være så sliten som jeg har vært i år? Hva om, hva om hva om? Deretter ble jeg forkjølet. Og ja, jeg vet, det er ikke verdens undergang, men jeg HATER å være nese/renneøynerennede forkjølet. Og når hodet i tillegg dundrer slik jeg forestiller meg at hungovers må være. Og det er ikke behagelig. Og når jeg er syk har jeg enda mer tid til å tenke, vri og vende på ting.
Er jeg bare dum? Hva om det er meningen at eg skal tilbake til skolen og fortsette min søken etter Gud der? Og hva med utdannelse? Studielån? Helse, i form av fysisk og mental helse? Året i år har ikke vært av de letteste, men det er definitivt det året jeg har vokst mest, kjent mest smerte og slitt meg helt ut. Det er slitsomt å rive ned masker og forutinntatte tankesett i mitt eget hode, samt i alle andres hoder, for så å finne ut at det er mitt eget hode som skal ta avgjørende beslutninger, ikke det andre tenker.
Det er en prosess som koster, og jeg kan ikke ærlig si at jeg ennå vet at det betaler seg, men jeg vet at jeg ikke kan gå tilbake til den jeg var ifjor sommer. For det er for mye som har forandret seg siden det. Jeg er ikke den samme lengre, grunnlaget er der, men innhold og utseende forandrer seg.
Idag er en dag jeg har opplevd mange ting jeg veldig sjeldent er borte i:
* Jeg har oppdaget hvor mye jeg liker å se på Disney Channel i form av at jeg blir frustrer når det er pause-skjerm-bilde på, når jeg skrur over på Disney Channel i halv 1 tiden på natta. Arg.
* Jeg har tatt hostesaft kombinert med paracet før jeg sovnet, og drømt masse rart, og ikke husket hvordan jeg sovnet. Sært.
* Jeg har strikket ferdig babyteppe, og heklet rundt det, så nå mangler det bare å feste tråder - misliker sterkt nål og tråd. Misliker sterkt, men er en del av jobben det og.
* Jeg har gått til butikken uten BH på, men hadde singlet og genser å jakke og bukse på, så ingen andre enn meg visste om det. Flink jente.
* Jeg har laget hjemmelaget pizzafyll og spist kjempegod mat i megaherlig selskap av ei fantastisk venninne som jeg er veldig veldig glad i, og som virkelig prioriterer meg på måter jeg ikke forstår at hun vil og kan. <3 Du er best – aldri hatt en venninne som deg – aldri.
* Jeg har forstått at kjærlighet er mer komplisert enn jeg trodde. Hvordan kan noe som skal være så godt, gi så mye smerte?
* Jeg har lært at Gud ikke alltid går helt oppi meg, hvordan skal jeg da lære at jeg klarer meg på egne ben av og til?
* Jeg har lært at hvis jeg sitter oppe lenge nok om kvelden, så vipper jeg fra trøtt til våken, og trikset er å legge seg før man blir våken.
* Jeg har lært å sette pris på at jeg er flink til å strikke og hekle.
Jeg har sittet å nynnet en sang som vi pleide å synge med Basic på Salem:
”Jeg trenger deg – jeg trenger deg
Som regnet faller ned
Fall på mitt hjerte gjør meg ny
Jeg ser mot deg – jeg ser mot deg
Du er Herren overalt
Himlen er i din trygge favn
Jeg vil bare være hos Deg
Jeg vil bare være hos Deg
Hellig, hellig er du Gud
Ærens konge
For evig, frelser for vår jord”
Merk dere ordene ”jeg vil bære være hos Deg”. Dette er de ordene som gjør sangen for min del. Det er det jeg ønsker skal være mitt innerste ønske. Å som jeg skulle ønske det var det som stod høyest prioritert. Og jeg prøver, på min måte, å finne Gud, eller la Han finne meg. Men det er vanskelig, og som det ofte er i mitt liv, så er det noe i mellom. Andre ganger er det økonomi, skole, jobb, venninner, foreldre eller helse. Det er så mange ting jeg ikke klarer å gi slipp på, ting som er mine, som jeg liksom vil bestemme over selv. Ting som er bra for meg, bare ikke akkurat nå. Jeg klarer ikke slippe selv om jeg vet at jeg det er til det beste for meg. Jeg klarer ikke legge vekk ting helt og søke Gud av hele mitt hjerte istedet, slik som jeg vet at jeg egentlig innerst inne vil.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har ingen peiling, null snøring, nada. Det gjelder på de fleste punktene i livet mitt, stort sett hele livet mitt. Jeg har ikke peiling på hva jeg skal gjøre, nå og fremover i tid. Og det sliter på meg. Jeg klarer ikke la være å bekymre meg, stresse og jobbe meg opp over ting. Jeg klarer ikke si, ”ok jeg vet ikke hva som skjer fremover – men det er helt greit”. Det er definitivt ikke slik hjernen min fungerer. Jeg vil vite, må vite hva som skjer og skal skje. Basta.
Jeg merker at jeg er veldig avhengig av å føle at Gud er tilstede, min tillit til Gud er basert på følelser ikke visshet i hjertet – og når jeg ikke føler det, så blir jeg bekymret og redd for at Han plutselig ikke lengre er der. Men Gud, jeg trenger deg, jeg trenger å fortsatt vite at du er der og er glad i meg og elsker meg selv om jeg ikke når opp til kneskåla di. Jeg trenger å vite at du reiser meg opp når jeg tryner, gang på gang. Jeg trenger å vite at du er der og aldri blir sliten eller lei av meg eller ikke gidder å vente til jeg forstår hva du prøver å fortelle meg noe om. Jeg trenger at du tilgir meg for alle de tingene som gjør at vi holdes fra hverandre. Jeg trenger deg hver dag av mitt liv. Kanskje det er derfor jeg skal på Acta til neste år? For å få den vissheten og ikke basere på følelser?
”Som regnet faller ned – fall på mitt hjerte gjør meg ny”
Cecilie<3
tirsdag 2. mars 2010
Oh, I can't believe this is happening to me!
Some people wait a lifetime, for a moment like this..
Jeg kan ikke tro at jeg er så heldig som jeg er. Alt bare faller på plass. Gud er god, og jeg vet at Han er med meg igjennom alt<3
På mandag fikk jeg brev i posten (vell, nesten hvertfall. Fikk det på jobb sånn egentlig), samt kort i posten (levert av postmannen) og kort på døra (fra kortskriveren himself;)). Wow.. Masse post.
Begynner med det sist nevnte, det kom nesten direkte fra Florida, med frimerke og greier, men ikke sendt i posten, for Børge fant ikke postkasse på flyplassen. Det var ett flott kort, med bilde av noen som måkte snø i det øverste hjørnet, og noen som lå og slikket sol i det nederste hjørnet. øverst stod det "You" og nederst stod det "Me". Ganske slemt, når jeg begynner å bli lei av snøen og var max missunnelig på Børge som fikk en hel uke i solfulle Florida:S Men satte utrolig stor pris på kortet da:D
Det neste kortet, det på midten, var fra Silje og Anne-Lise i York:D Det var gøy:D Fint kort var det også. Ett med en stor borg med masse lys..
Men det brevet som betydde mest denne gangen, var brevet jeg fikk på jobb. Det var fra ACTA Imi Kirkensbibelskole, som ønsket meg velkommen som elev i skoleåret 2010/2011. Wææææ. Det er helt sykt at jeg skal, sykt på en bra måte. Les tidligere innlegg for å se hvordan dette har formet seg over lengre tid.
Det er en stund siden jeg søkte, rett etter Impuls faktisk, så det er godt en måned siden jeg søkte. Og da jeg søkte visste jeg at jeg var ca nr 25 som søkte, så mest sannsynlig ville jeg få tilbudet om plass. Og jeg tok beslutningen om å takke ja, før jeg fikk tilbudet. Derfor var det bare en stille glede i hjertet når jeg fikk brevet idag. Ikke den overveldende gleden som jeg vet at er der når jeg virkelig tenker over at jeg skal få lov til å gå sammen med 40 fantastiske mennesker, og bli så mye bedre kjent med megselv og bruke mye tid på Gud. Ett helt år hvor hovedfokuset blir hvordan vennskapet mellom meg og Gud kan få utvikle seg til det beste vennskapet jeg noensinne kan ha. Det er helt vilt å tenke på. Jeg gleder meg.
Det kiler i magen, jeg har forventninger til dette året som ligger forran meg. Men det vil ikke si at jeg ikke har forventninger til tiden frem til ACTA begynner. For det har jeg også. I hele år har det foregått prosesser i hele meg, og det forventer jeg at skal fortsette. Jeg føler at jeg kjenner megselv litt bedre nå, enn jeg gjorde før. Men merker også at det er mye mer jeg vil vite om megselv. Det høres kanskje rart ut, men sånn er det.
Idag betalte jeg innmeldingsavgiften, krysset av hvilket valgfag jeg vil ha, og hvor jeg foretrekker og bo. Imorgen på jobb skal jeg levere det:D Jeg gleder meg til å se mer av Gud i mitt liv, til å se hvordan hverdagen med Gud er, og merke mer og mer til at Gud alltid er der, uansett hva som skjer. At Han bare styrker og elsker meg mer enn jeg noensinne kunne forstå. Jeg gleder meg til at Gud sprenger de tåpelige små grensene som jeg setter for hva Gud kan eller ikke kan. Jeg gleder meg til å bli utfordret, og få utfordre andre til å leve nærmere Gud.
Wow, for et år som ligger forran, I like it, BIG time:D
Oh, I can't believe this is happening to me -
Some people wait a lifetime, for a moment like this..
Cecilie
Jeg kan ikke tro at jeg er så heldig som jeg er. Alt bare faller på plass. Gud er god, og jeg vet at Han er med meg igjennom alt<3
På mandag fikk jeg brev i posten (vell, nesten hvertfall. Fikk det på jobb sånn egentlig), samt kort i posten (levert av postmannen) og kort på døra (fra kortskriveren himself;)). Wow.. Masse post.
Begynner med det sist nevnte, det kom nesten direkte fra Florida, med frimerke og greier, men ikke sendt i posten, for Børge fant ikke postkasse på flyplassen. Det var ett flott kort, med bilde av noen som måkte snø i det øverste hjørnet, og noen som lå og slikket sol i det nederste hjørnet. øverst stod det "You" og nederst stod det "Me". Ganske slemt, når jeg begynner å bli lei av snøen og var max missunnelig på Børge som fikk en hel uke i solfulle Florida:S Men satte utrolig stor pris på kortet da:D
Det neste kortet, det på midten, var fra Silje og Anne-Lise i York:D Det var gøy:D Fint kort var det også. Ett med en stor borg med masse lys..
Men det brevet som betydde mest denne gangen, var brevet jeg fikk på jobb. Det var fra ACTA Imi Kirkensbibelskole, som ønsket meg velkommen som elev i skoleåret 2010/2011. Wææææ. Det er helt sykt at jeg skal, sykt på en bra måte. Les tidligere innlegg for å se hvordan dette har formet seg over lengre tid.
Det er en stund siden jeg søkte, rett etter Impuls faktisk, så det er godt en måned siden jeg søkte. Og da jeg søkte visste jeg at jeg var ca nr 25 som søkte, så mest sannsynlig ville jeg få tilbudet om plass. Og jeg tok beslutningen om å takke ja, før jeg fikk tilbudet. Derfor var det bare en stille glede i hjertet når jeg fikk brevet idag. Ikke den overveldende gleden som jeg vet at er der når jeg virkelig tenker over at jeg skal få lov til å gå sammen med 40 fantastiske mennesker, og bli så mye bedre kjent med megselv og bruke mye tid på Gud. Ett helt år hvor hovedfokuset blir hvordan vennskapet mellom meg og Gud kan få utvikle seg til det beste vennskapet jeg noensinne kan ha. Det er helt vilt å tenke på. Jeg gleder meg.
Det kiler i magen, jeg har forventninger til dette året som ligger forran meg. Men det vil ikke si at jeg ikke har forventninger til tiden frem til ACTA begynner. For det har jeg også. I hele år har det foregått prosesser i hele meg, og det forventer jeg at skal fortsette. Jeg føler at jeg kjenner megselv litt bedre nå, enn jeg gjorde før. Men merker også at det er mye mer jeg vil vite om megselv. Det høres kanskje rart ut, men sånn er det.
Idag betalte jeg innmeldingsavgiften, krysset av hvilket valgfag jeg vil ha, og hvor jeg foretrekker og bo. Imorgen på jobb skal jeg levere det:D Jeg gleder meg til å se mer av Gud i mitt liv, til å se hvordan hverdagen med Gud er, og merke mer og mer til at Gud alltid er der, uansett hva som skjer. At Han bare styrker og elsker meg mer enn jeg noensinne kunne forstå. Jeg gleder meg til at Gud sprenger de tåpelige små grensene som jeg setter for hva Gud kan eller ikke kan. Jeg gleder meg til å bli utfordret, og få utfordre andre til å leve nærmere Gud.
Wow, for et år som ligger forran, I like it, BIG time:D
Oh, I can't believe this is happening to me -
Some people wait a lifetime, for a moment like this..
Cecilie
Abonner på:
Innlegg (Atom)