Siste innlegg jeg skrev er 11 dager siden, da hadde jeg takket ja til plass på Acta og alt var flott:) Godt kosthold, besøk av mamma og pappa til bursdagen min, 22 årsdag med Alpha kurs og trylling:D Og pakker:D (ny mobiltelefon, masse bøker, tøy-tøy-og-mere tøy:D)
Men så snart jeg hadde betalt innmeldingsavgiften så begynte noen å jobbe mot meg. Mest mentalt, er jeg virkelig så heldig at jeg får ett år med hovedfokus på å finne vennskap med Gud og andre folk? Hva om jeg ikke finner det jeg søker etter? Hva om jeg fortsetter å være så sliten som jeg har vært i år? Hva om, hva om hva om? Deretter ble jeg forkjølet. Og ja, jeg vet, det er ikke verdens undergang, men jeg HATER å være nese/renneøynerennede forkjølet. Og når hodet i tillegg dundrer slik jeg forestiller meg at hungovers må være. Og det er ikke behagelig. Og når jeg er syk har jeg enda mer tid til å tenke, vri og vende på ting.
Er jeg bare dum? Hva om det er meningen at eg skal tilbake til skolen og fortsette min søken etter Gud der? Og hva med utdannelse? Studielån? Helse, i form av fysisk og mental helse? Året i år har ikke vært av de letteste, men det er definitivt det året jeg har vokst mest, kjent mest smerte og slitt meg helt ut. Det er slitsomt å rive ned masker og forutinntatte tankesett i mitt eget hode, samt i alle andres hoder, for så å finne ut at det er mitt eget hode som skal ta avgjørende beslutninger, ikke det andre tenker.
Det er en prosess som koster, og jeg kan ikke ærlig si at jeg ennå vet at det betaler seg, men jeg vet at jeg ikke kan gå tilbake til den jeg var ifjor sommer. For det er for mye som har forandret seg siden det. Jeg er ikke den samme lengre, grunnlaget er der, men innhold og utseende forandrer seg.
Idag er en dag jeg har opplevd mange ting jeg veldig sjeldent er borte i:
* Jeg har oppdaget hvor mye jeg liker å se på Disney Channel i form av at jeg blir frustrer når det er pause-skjerm-bilde på, når jeg skrur over på Disney Channel i halv 1 tiden på natta. Arg.
* Jeg har tatt hostesaft kombinert med paracet før jeg sovnet, og drømt masse rart, og ikke husket hvordan jeg sovnet. Sært.
* Jeg har strikket ferdig babyteppe, og heklet rundt det, så nå mangler det bare å feste tråder - misliker sterkt nål og tråd. Misliker sterkt, men er en del av jobben det og.
* Jeg har gått til butikken uten BH på, men hadde singlet og genser å jakke og bukse på, så ingen andre enn meg visste om det. Flink jente.
* Jeg har laget hjemmelaget pizzafyll og spist kjempegod mat i megaherlig selskap av ei fantastisk venninne som jeg er veldig veldig glad i, og som virkelig prioriterer meg på måter jeg ikke forstår at hun vil og kan. <3 Du er best – aldri hatt en venninne som deg – aldri.
* Jeg har forstått at kjærlighet er mer komplisert enn jeg trodde. Hvordan kan noe som skal være så godt, gi så mye smerte?
* Jeg har lært at Gud ikke alltid går helt oppi meg, hvordan skal jeg da lære at jeg klarer meg på egne ben av og til?
* Jeg har lært at hvis jeg sitter oppe lenge nok om kvelden, så vipper jeg fra trøtt til våken, og trikset er å legge seg før man blir våken.
* Jeg har lært å sette pris på at jeg er flink til å strikke og hekle.
Jeg har sittet å nynnet en sang som vi pleide å synge med Basic på Salem:
”Jeg trenger deg – jeg trenger deg
Som regnet faller ned
Fall på mitt hjerte gjør meg ny
Jeg ser mot deg – jeg ser mot deg
Du er Herren overalt
Himlen er i din trygge favn
Jeg vil bare være hos Deg
Jeg vil bare være hos Deg
Hellig, hellig er du Gud
Ærens konge
For evig, frelser for vår jord”
Merk dere ordene ”jeg vil bære være hos Deg”. Dette er de ordene som gjør sangen for min del. Det er det jeg ønsker skal være mitt innerste ønske. Å som jeg skulle ønske det var det som stod høyest prioritert. Og jeg prøver, på min måte, å finne Gud, eller la Han finne meg. Men det er vanskelig, og som det ofte er i mitt liv, så er det noe i mellom. Andre ganger er det økonomi, skole, jobb, venninner, foreldre eller helse. Det er så mange ting jeg ikke klarer å gi slipp på, ting som er mine, som jeg liksom vil bestemme over selv. Ting som er bra for meg, bare ikke akkurat nå. Jeg klarer ikke slippe selv om jeg vet at jeg det er til det beste for meg. Jeg klarer ikke legge vekk ting helt og søke Gud av hele mitt hjerte istedet, slik som jeg vet at jeg egentlig innerst inne vil.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har ingen peiling, null snøring, nada. Det gjelder på de fleste punktene i livet mitt, stort sett hele livet mitt. Jeg har ikke peiling på hva jeg skal gjøre, nå og fremover i tid. Og det sliter på meg. Jeg klarer ikke la være å bekymre meg, stresse og jobbe meg opp over ting. Jeg klarer ikke si, ”ok jeg vet ikke hva som skjer fremover – men det er helt greit”. Det er definitivt ikke slik hjernen min fungerer. Jeg vil vite, må vite hva som skjer og skal skje. Basta.
Jeg merker at jeg er veldig avhengig av å føle at Gud er tilstede, min tillit til Gud er basert på følelser ikke visshet i hjertet – og når jeg ikke føler det, så blir jeg bekymret og redd for at Han plutselig ikke lengre er der. Men Gud, jeg trenger deg, jeg trenger å fortsatt vite at du er der og er glad i meg og elsker meg selv om jeg ikke når opp til kneskåla di. Jeg trenger å vite at du reiser meg opp når jeg tryner, gang på gang. Jeg trenger å vite at du er der og aldri blir sliten eller lei av meg eller ikke gidder å vente til jeg forstår hva du prøver å fortelle meg noe om. Jeg trenger at du tilgir meg for alle de tingene som gjør at vi holdes fra hverandre. Jeg trenger deg hver dag av mitt liv. Kanskje det er derfor jeg skal på Acta til neste år? For å få den vissheten og ikke basere på følelser?
”Som regnet faller ned – fall på mitt hjerte gjør meg ny”
Cecilie<3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar