Dobbel dose

Oi oi oi. Jeg er helt satt ut av alle de tankene som surrer i hodet mitt akkurat nå. Det flommer over av gode, mindre gode og triste tanker. Mest av alt er jeg takknemlig over så mange ting at jeg kunne skrevet ett eneste langt blogginnlegg hvor jeg bare ramser opp alt på denne jord som jeg er takknemlig for, men det sparer jeg til en annen gang. Men dere skal vite at det er så utrolig mange personer i min nærmeste omgangskrets som betyr så utrolig mye for meg, jeg skulle bare ønske at jeg var flinkere til å vise at jeg setter så stor pris på dere som jeg gjør.

Dette ble jeg minnet på idag på imi, for det var takkegudstjeneste idag. Dette overgår alt annet jeg har vært med på med Imi. Helt fantastiskt. Jeg ble satt ut i går av staben som ser det som sitt privilegie å få lov til stelle i stand en fest for medlemmenes ære, og dagen etter så blir jeg like satt ut av at vi setter av en kveld til å bare være takknemlige mot Gud, og minnes over alt det gode som skjer i livene våre på grunn av Gud.

Det rører meg til tårer(opp til flere ganger i løpet av kvelden) å høre vitnesbyrdene om den fantastiske Gud som ser alle uansett situasjon og problemstilling. Tårene renser og helbreder, løsner ting som sitter fast og gjør vondt. Det blir bekreftet igjen og igjen at Gud er god og at han har hjerte for hele menigheten. Det bekreftes også at Gud kan bruke alle mennesker til sitt beste, ved nettopp å ta frem det som Han la i oss når han skapte meg i min mors liv. Jeg er ikke en feiltakelse, jeg har en mening, jeg er viktig. Og Imi viste i kveld at det Guds veier virkelig er anderledes enn vi noensinne kan forstå. Takk Gud! for det.

Takk for at Gud har kontrollen over alt som skjer i våre liv, og idag vil jeg spesielt takke for alt det som skjer i mitt liv.

Jeg har lenge bedd om at Gud må bruke meg som et redskap i Hans arbeid, og når jeg har bedd om det, har jeg tenkt at da kan jeg synge eller være med på praktiske ting, for det syntes jeg at jeg er flink til. Men Gud har andre planer, han gav meg jobb på Imi, i barnehagen de driver. Gud anerkjenner kvaliteter i meg som jeg ikke alltid er like flink til å anerkjenne selv. Gud så at jeg kunne brukes i Imi åpen barnehage, og Han sørget for at jeg fikk jobben, og skal begynne som en del av staben i Imi kirken imorgen. Gud gir meg en jobb som utfordrer meg til å bli et bedre menneske med hjerte for se andre mennesker og være der for dem. Jeg er spent og kjenner at jeg gleder meg til se hvordan Gud vil fortsette å utvikle meg i den retningen jeg var tenkt til å være. Det er en spennende reise med mange utfordringer jeg vet jeg klarer sammen med Gud.

På slike dager som igår og ikveld, tenker jeg på året ifjor. Hvorfor i all verden så jeg ikke hva Imi hadde, og søkte etter å bli en del av det da? Jeg føler meg "snytt" for ett år med Guds godhet. Jeg søkte kjærlighet alle andre steder enn der jeg visste jeg ville finne evig kjærlighet og anerkjennelse. Det er vondt og sårt i hjertet. Det river og drar og sliter. Tårene triller og jeg har ikke mulighet til å stoppe dem, ikke en gang om jeg ville hadde jeg stoppet dem. For ved å slippe dem ut, renser det opp i alt det vonde.

Og idag fikk jeg et annet syn på året ifjor, selvfølgelig er det leit at jeg ikke gikk i Imi ifjor, men det kan jo hende at jeg får en dobbel dose av Guds godhet i år istedet for da. Jeg lo i alle tårene når jeg fikk høre det, og når jeg tenker over det, så stemmer det. Jeg har aldri vokst så mye sammen med Gud som jeg har gjort iår, og mye av grunnen til at jeg har vokst så mye iår, er med året ifjor som bakgrunn samt mange andre ting. Det er deilig å kjenne at Gud virkelig går ved min side, og bærer meg når jeg ikke klarer å gå selv, og når jeg klarer å gå selv, går Han ved min side og oppmuntrer og anerkjenner meg i det jeg gjør. Gud er god!

"I fred vil jeg legge meg ned og sove. For du, Herre, bare du lar meg hvile trygt" Salmene 4,9

Cecilie<3

Hvorfor jeg ikke drikker kaffe på kvelden...

I går var det medarbeiderfest på Imi, med pene jenter i flotte kjoler, og kjekke gutter i pent tøy/dress. Var litt nervøs for jeg har aldri vert med på medarbeiderfest og visste ikke hvor "pyntet" det var, men fikk gode råd av Gudrøesjentene, så kledd meg opp i kjole og blomst:D Når jeg kom til Imi, så var kirkerommet var dekket opp til fest, og staben var kledd som engler og danset og applauderte oss inn i herlighetene.

Vi fikk skalldyr til å fylle magene med, og gjett om sørrlendingen var glad da. Rægår, krabbe og blåskjell, samt eggerøre, for det er jo skalldyr!:P Etter middagen var det ryddings og vi fikk gå ut i gangen og drikke kaffe og spise twist. Og ja, jeg drakk kaffe.. Fikk servert kaffe av Gudrøesjentene tidligere på dagen, så var vell inne i en god stim tenker jeg. Pratet med mange herrlige folk, og kjenner at det jeg gruet meg til hele dagen, slettes ikke var så galt, det var faktiskt ganske så koselig:D Rettere sagt kjempekoselig:D Tror jeg var ett eneste stort smil i hele går.

Når underholdningen var over, var det tid for kaker og mossé, og godter og frukt.. Naminam:D Så ble frivillighetsprisene delt ut, og utdellerne mente at alle burde fått, så jeg er stolt eier av en frivillighetspris som jeg kjenner gjør godt i hjertet:) Jeg er også stolt over at jeg er med i en menighet hvor staben er stolte over å få lov til å være en del av fellesskapet som medlemmene utgjør. Og at staben er stolte over å få lov til å arrangere fest for å vise hvor mye de setter pris på resten av menigheten. Det liker jeg.

Jeg liker også at jeg på tirsdag er en del av den staben:D At jeg får lov til å gi noe tilbake til Imi. Imi som har sparket meg i baken og fått meg til å gjøre noe konkret for å bli bedre kjent med Jesus, og vandre nærmere til Hans hjerte. Det liker jeg<3

Det jeg også liker på en måte, er at kaffeén jeg drakk på medarbeiderfesten, gjorde at jeg sov fra 01.00 til 02.30 for så å være lys våken. Og der og da, i det lyse øyeblikket, fant jeg ut at jeg skulle lese boken jeg lånte fra Gudrøesjentene, nemlig "Kjærlighetens fem språk" av Gary Chapman. Boken er på 206 sider, og jeg var ferdig med den i halv 5 tiden i dag morges tror jeg. Den forteller om de fem kjærlighetsspråkene som finnes i ekteskapet(og selv om jeg ikke er gift eller har planer om det i nærmeste fremtid, så kan det være nyttig å vite tenkte jeg. De fem kjærlighetsspråkene er følgende:

* Anerkjennende ord - komplimenter og anerkjennende ord
* Tid for hverandre - sette seg ned og prioritere bare hverandre
* Tjenester - gi vekk tjenester, som rydding, vasking osv
* Gaver - en liten/stor ting som gjør at du vet at andre tenker på deg
* Fysisk nærhet - berøring

Jeg har alltid trodd at fysisk kontakt er mitt kjærlighetsspråk, men i natt forandret jeg oppfatning. Jeg tenkte tilbake på tidligere tider og det jeg kom frem til at jeg savnet da, var kommunikasjon og anerkjennelse av hvem jeg er som person og. Jeg tror ikke at jeg har forstått hvor viktig det er for meg med samtale før nå:) Og det tror jeg er en viktig oppdagelse. Selv om fysisk kontakt er veldig viktig, er det ikke nok.

Så kaffeén på medarbeiderfesten førte til at jeg ikke fikk sove, som igjen førte til en viktig oppdagelse som igjen kanskje gjør at jeg finner det jeg leter etter? Det liker jeg:D Kanskje jeg skal drikke kaffe flere kvelder?

Cecilie<3

nål + gjennom fingeren = vondt

Idag var jeg på jobb, i barnehagen min, og der skulle jeg fikse litt på tusjene der, og brukte en lang tykk nål for å fikse dette.. Og plutselig glapp nåla tusjen, og traff innsiden av tommelen min, og gikk helt gjennom å ut på andre siden.. Det var ett ganske stort sjokk å se nåla gå inn på den ene siden og ut på den andre siden. Men det går bra altså:) Jeg overlevde 2 timer ventetid på legevakten, legen kikket på såret i 2 min og sendte meg hjem uten antibiotika, vaksine eller plaster. Sa bare at jeg kunne ta paracet om det gjorde vondt. MEn det gjør det jo ikke nå lengre, så er ikke videre plaget med inngangs/utgangssåret, men følte det var verd en blogg:D

Kom også på en annen ting, dere vet hvordan det er å miste en utrolig god venn sant? Ikke i den forstanden av at den utrolig gode vennen dør, men at dere mister kontakten, eller er fundamentalt uenige om en spesiell ting, slik at dere holder avstand en stund for å roe ned og tenke over ting.

Alle vet hvordan det mangler noe i hjertet ditt da, nemlig den vennen og det den betyr. Alle de gode samtalene, de gode stundene. Utfordringene du fikk motta, og utfordringene du gav vekk, nærheten, tryggheten. Vite at den du stoler på, er der for deg. Det å ha noen å gå sammen med ett stykke på veien i livet. En som forstår deg på en måte som ingen andre gjør. Mangel på kontakt med denne vennen lager ett hull i systemet, verden, hjertet og det gjør vondt. Men det går over til å merkes mindre og mindre, men det forsvinner aldri. Hullet blir aldri helt borte. Alle de utallige mange timene der en bare hang sammen, minnene, ønskene og drømmene en hadde sammen.

Jeg har mistet mang en god venn i den forstand at jeg ikke har så god kontakt med vennen i det siste. Det gjør vondt, men en merker at en har andre gode venner som er der for en, og som en kan være der for. Men det er likevell noe som mangler.

Du mangler!

Skriv en hilsen om du også savner noen som har sklidd litt vekk.

Husk at vi alle skal samles i Himmelen, det fyller meg med Glede<3

Perfekte boller

Jeg fikk jobben jeg søkte på, har levert siste oppgave på skolen før jul, og har bakt boller som ikke er svidd eller uhevet eller ubehagelige i smaken.. Today's å good day:d

Nervøs

Har søkt på jobb, og får står i dag snart snart snart om jeg får jobben eller ikke.. Be for meg, jeg er nervøs.. Cecilie

Laang blogg, fløtt dæ!

Som noen kanskje leste på Facebook idag, så var jeg på jobb intervju i dag. Og for noen av dere, så skurrer kanskje litt. For jeg går jo på skole, og har allerede en jobb i tillegg til skole, og er med i styret til SKRIKS, samt at jeg danser swing.. Hvordan i all verden skal jeg få plass til en jobb til, er de nok noen som tenker(kanskje?)..

Men..Det er mye som har forandret seg denne høsten. Jeg har vært mye sliten og trøtt i høst, altformye sliten. Altforlite energi. Ikke overskudd, og ekstra krefter. Og det begynte vell ikke nå i høst, det begynte på vårparten i fjor. Det ble slutt med kjæresten og det var en tung periode som jeg egentlig bare skjøv fra meg, fordi eksamen lå rett rundt hjørnet, og trengte fokus. Og fokus fikk det, og jeg fortsatte å skyve ting vekk, for det var så mange andre ting som trengte fokus. Og jeg elsket å skyve ting vekk, for den kjekke tingene er så mye morsommere å gå gjennom, enn de litt tyngre tingene. Kjekke ting som sommerjobb, dansecamp på Ærø, Moldejazz, bryllup, 2x70 års dag og enda mer sommerjobb. Så var det skolestart, jobbstart og KRIK uke. Og så ble jeg forkjølet og kne'ene haglet ganske ille..

For første gang i universitetshistorien min, sov jeg over forelesninger, og sovnet forran TV'en og glemte å spise. Jeg var utslitt. Kjempesliten, trøtt og ingenting ekstra overskudd. Jeg tror jeg tidvis grein mer enn jeg lo, og det er ikke slik det pleier å være i min lille verden. For tidligere har det vert slik at selv om livet er en motbakke, så har jeg stort sett alltid klart å fokusere på det positive. Men ikke nuh lengre. Det var vanskelig når det stadig vekk kom opp ting jeg visste jeg kunne gjøre bedre enn jeg gjorde dem, samt at jeg ble minnet på alle de tingene i fortiden som jeg kunne gjort bedre. Og når alle de tingene jeg skjøv bort begynte å komme tilbake i større skala (noe som ofte skjer når en skyver problemer vekk i lengre perioder – jo – de vokser seg dobbelt så store, eller 10 ganger så store).

Da blir plutselig ting vanskelig å komme gjennom på egenhånd. Umulig. Det er som et stort fjell du skal over, eller gjennom og du har ikke redskapene selv til å klare det. Du er nødt til å stole på at Gud er der med deg hele veien, at Han bygger deg opp og støtter det hvert skritt på veien. Alt makter jeg i Ham som gjør meg sterk (Fil 4,13).

Og så er du også nødt til å stole på at andre mennesker vil støtte deg, og bygge deg opp slik at du har styrke til å gå den veien som ligger foran deg. Og det er godt mulig du må svelge en del kameler på veien, om du forstår bildet. Kameler som at du klarer deg selv, at du vet hva som er best for andre, men ikke for deg selv. Kameler som at akkurat nå skal du ikke gå på skole, men gjøre andre ting. Kameler som at nå skal du fokusere på å bli frisk og sterk i Guds kraft, og ikke gå alene. Kameler som at du skal lære at Gud er glad i deg, og at Hans største ønske for deg er at du skal stole på det, og dermed stole på at Gud vil at du skal elske deg selv også. Kameler som at ting tar tid, og for en utålmodig jente som meg har det vært og er det fremdeles en kamel å svelge. Ting skulle helst skjedd igår.. hehe..

En annen kamel jeg har måttet svelge, er den at jeg så gjerne vil vise andre at jeg bryr meg om dem og er glade i dem akkurat slik som de er her og nå. Så tenker kanskje noen, er det noe man skal svelge? Og ja, jeg tror det er en kamel å svelge. For hvordan kan jeg, som ikke er glad i meg selv akkurat slik som jeg er, vise til andre at jeg er glad i dem akkurat som de er? Det er noe som ikke stemmer i det sant? Jo, nettopp dette at det ikke er samsvar mellom kjærligheten min til andre, og kjærligheten min til meg selv.

Eksempel: Dere vet hvordan det er å plutselig trenge noen, behøver noen? Ikke slik at den/de må være der hele tiden, men at du trenger den/dem i akkurat ett spesielt øyeblikk? Og i det spesielle øyeblikket så trenger man at noen er der akkurat for deg, akkurat der og da. Ikke om 5 minutter, 1 time eller noen dager. Men akkurat nå!

Intenst og kort. Intenst og langvarig. Rolig og kort. Rolig og langvarig.

Har du opplevd ett slikt øyeblikk?

Jeg har en del slike øyeblikk, hvor jeg behøver at andre er der for meg akkurat der og da. Ofte. Og jeg opplever gang på gang at jeg får behovene mine fylt opp. Noen i min nærmeste vennekrets kan gi meg det jeg trenger. Jeg har en hel haug med flotte mennesker som bryr seg om meg. Og det er deilig å kjenne på, den følelsen av at noen er utrolig glade i meg, så glade at de setter sine egne ting til side for å være der for nettopp meg. Lille ubetydelig meg.

Men i det siste, tror jeg at jeg har vært/er den personen som blir trengt, akkurat der og da. Og det er deilig å kjenne på følelsen av at noen trenger meg. Jeg tror at alle trenger at noen trenger dem av og til. Jeg vet i hvert fall selv at jeg har et intenst behov for å vite at noen trenger meg, en slags bekreftelse på at jeg har noe å gi videre til andre. At jeg ikke bare skal motta selv.

Og noen ganger så er jeg den personen som får gi det jeg har å gi. Gi det jeg har som den andre personen trenger. Og det kjennes deilig.

Andre ganger er jeg den personen, men klarer ikke å være den personen akkurat der og da og gi det jeg egentlig vet jeg kan. Det koster for mye, eller jeg ikke har tid eller en av de andre mange unnskyldningene en kan komme med. Det er en vond følelse, å ikke klare å gi videre det jeg har, til en som trenger det.

Og andre ganger (som er de verste, for min del i hvert fall) er når jeg tror jeg er den personen som har det som trengs, men når personen (som jeg tror trenger meg) sier at jeg ikke får være den personen, ikke her og ikke nå. De gangene når jeg har noe å gi, men som jeg ikke får gi det, for den som jeg vil gi det til, ikke vil ta det imot. Det gjør vondt langt inne i hjerteroten, men det er ikke opp til meg å bestemme. Det er opp til den personen som trenger/ikke trenger noe. Det er en kamel å svelge og den sliter hardt med å trenge igjennom

Mens noen ganger så vil jeg så gjerne være der for personer som trenger noe eller noen, men så opplever jeg at jeg kommer til kort. Jeg kan ikke gi noe til personen, for jeg ikke er utrustet med det jeg skulle ønske jeg hadde.

Det er vondt å føle at en kommer til kort, ikke strekker til og ikke kan hjelpe. Det gjør også vondt når jeg ser at grunnen til at jeg ikke kan gi videre kjærligheten jeg har i meg, er fordi fundamentet ikke er stabilt. Jeg har bygget mitt hus på sand, i denne forstand på følelser og ikke på fjell, i denne forstand Guds ord og kjærlighet til meg. Om jeg føler at jeg er verd å elske, så elsker jeg meg selv. Men om følelsene sier at det ikke er noe grunn til å være glad i meg, så er jeg ikke glad i meg selv. Dette skal jobbes med, det er i hvert fall sikkert.

Og det er i stunder som dette jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg er så glad jeg kan gå til Gud, legge bekymringer og ønsker og drømmer på Ham og stole på at Gud tar det derfra. Og å legge ting på Gud, det gjør jeg virkelig, jeg lasser på med ting og tang. Jeg er glad for at Gud er tålmodig, for jeg er flink til å komme med de samme tingene om og om igjen. Og selv om jeg lærer veldig mye av og om Gud for tiden, så klarer jeg ikke alltid å stole på Han i alt. Heldigvis så har Gud sagt at den gjerningen Han starter i oss, skal han fullføre den(Fil 1,6). Så jeg er sikker på at jeg kommer til å lære å stole på Gud i alt, må bare bli litt mer kjent med Han, for å se at Han virkelig er God!

I dag på Imi så var det mye godt som ble sagt. Blant annet at Gud sier ”Fløtt dæ!” (inn i Guds kjærlighet og la Gud ta din plass!) Og at det første budet var å elske Herren av hele din sjel, hele ditt hjerte og av all din forstand. Men at et annet var like stort, det å elske din neste som deg selv. Altså at du må elske deg selv like høyt som du elsker din nabo. Dette ble viktig for meg i dag. Å lære å elske meg selv, slik at jeg kan elske andre med den kjærligheten Gud har lagt i meg.

When the music fades
And all is stripped away
And I simply come
Longing just to bring
Something that’s of worth
That’ll bless Your heart

I’ll bring you more than a song
For a song in it self
It’s not what You have required
You search much deeper within
Through the ways things appear
Your looking into my heart<3

I'm coming back to the heart of worship
When it's all about You
Yeah, it's all about You Jesus

Gud ser til hjertet. “Bevar ditt hjertet fremfor alt du bevarer, for livet går ut fra det” Ordspråkene 4,13. Og Gud er glad i meg (og deg) uansett hvor vi er på veien til å bli kjent med Han. Heldigvis:D <3
Cecilie

Livet er godt

Sove lenge, spise frokost forran tv'n, gå til gamlingen for å svømme men oppdager at den ikke åpner før om 2 timer, går inn vil byen å ser sære duer på veien, varmkakao inne me god musikk på øret:d Og svømming etterpå;)

Lys i mørket

Gud er god, og lyser i mørket.. Hans ord er en lykt på min sti.. Det er godt å gå med gud..
Cecilie<3

"Eg glede meg te å detta!"

Det er en stund siden jeg blogget sist. Grunnene er mange.. Mye styr med skolen, mye styr med helsa, og mye styr med ekstremt mye tankevirksomhet. Tankevirksomheten, som er noe som ikke alltid har vært min sterkeste side, den har utviklet seg rimelig mye i det siste, og går av og til to skritt frem og tre tilbake, men alt i alt går det fremover.

Jeg er et følelsesmenneske, som definitivt ikke er flink til å tenke langsiktig. Og planlegge deretter. Jeg drømmer! Og planlegger deretter. Det vil si at tankevirksomheten har vært heller laber. Men det begynner og forandre seg nå. Men det kan jeg ta mer om en annen gang..

Fordi jeg var på skøytebanen i dag, og gikk på skøyter, logisk nok:) hehe.. Der overhørte jeg en liten samtale med to gutter, ca 8 år, som gjorde seg klar for å gå på isen. Den ene gutten sier til den andre: "Eg glede meg te´ å detta!". Den andre gutten flirer og nikker, altså de snakket om at de gledet seg til å falle på isen, risikere å slå seg, eller krasje med andre.

Jeg gikk videre og tenkte over utsagnet. "Eg glede meg te å detta!" Det er et utsagn jeg hverfall ikke kan si meg enig i, men mindre det er i en grop full av skumgummi, som gjør at det er garantert at jeg ikke skader meg når jeg faller. Jeg er livredd for å skade meg, ha det vondt eller ubehagelig, jeg er 21 år og liker ikke å falle. Disse guttene var ca 8 år og hadde pågangsmot og tørte å prøve noe de visste de ikke hadde hele roen på. Jeg har brukt mesteparten av livet på å være forsiktig, og ikke ta sjangser, slik at jeg skal unngå å bli skadet eller såret. Men det funker ikke. Riktignok har jeg klart meg ganske bra i avdelingen skader og slik, men å bli såret, det har jeg ikke klart å unngå.

I Bibelen står det i Matteus 6, 25-34 om å ikke være bekymret og om å søke Gud's rike først. Det avsluttes med vers 34 som sier:
"Så vær da ikke bekymret for morgendagen, morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage."

Det er vanskelig. Kjempevanskelig. Megavanskelig. Supervanskelig. Du skjønner tegningen. Jeg har alltid vært et bekymret barn. Helt siden jeg var liten og var mamma og pappas lille jenge, og til nå, hvor jeg er Guds barn, samt at jeg fremdeles er mamma og pappas lille jente som ikke lengre er så liten. Hvordan skal man klare å snu rundt på en tankegang som alltid har vært der?

"Alt makter jeg i Ham som gjør meg sterk" Fil 4,13.

Jeg skal ikke makte noen ting alene. Gud er alltid med. Heldigvis. Gud går ved siden av meg og støtter meg på den veien jeg går. Jeg er i Hans hender. Han har ansvar, jeg får ro. Jeg får hvile i vissheten om at Gud har fredstanker for meg, som er av en annen verden.

"For jeg vet hvilke tanker jeg har for dere sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp" Jer 29, 11.

De to siste versene lover veldig mye. Jeg makter alt i Ham som gjør meg ster, og Gud har fredstanker, fremtid og håp for meg. Alt jeg må gjøre er å stole på at det er sant, at Nåden gjelder meg også.

Jeg var å gikk på skøyter i dag, og tok da på meg hvite ullsokker, og så tok jeg på meg de hvite kunstløpskøytene mine, og gikk ut på isen. Jeg skalv litt i bena i begynnelsen, og det var litt skummelt. Men jeg stolte på at skøytene holdt, og at de rene hvite sokkene holdt meg varme.

Akkurat som jeg kan stole på at Gud holder meg ren og varm, samt at jeg kan stole på at nåden holder.

Skulle legg ved et bilde fra nattestur til Ullandhautårnet,men fant ikke legg ved bilde knappen, så tar det imorgen.. Men jeg merker at jeg liker roen og lyset som finnes i Stavanger på nattestid<3

Gud er god!