Den siste uken har jeg tenkt på ett dikt som jeg først kom over når jeg hadde yrkesmesse i tiendeklasse. Det fant jeg på veggen hos en fysioterapeut og her er det:
Smiling is infectious
You catch it like the flu
When someone smiled at me today
I started smiling too
I walked around the corner
And someone saw me grin
When he smiled I realised
I had passed it on to him
I thought about the smile
And then realised its worth
A single smile like mine
Could travel round the earth
So if you feel a smile begin
Don't leave it undetected
Start an epidemic
And get the world infected.
Det beste i verden er å motta ett smil når du ikke tenker at du skal få noe smil. Det har kraft til å forandre en dårlig dag til en mye bedre dag. Og tenk om du får to smil eller flere som var uventede? Jo, da har man utgangspunktet for en veldig bra dag:D
Jeg liker at folk smiler til meg, det gjør meg glad:D Og noen ganger så kiler det litt i magen, det liker jeg også;D
Livet er BRA:D
Cecilie<3
onsdag 28. april 2010
torsdag 22. april 2010
Kåne-emne jeg? åneidu..
Akkurat nå har jeg satt en bolledeig, for jeg får besøk av en gjeng jenter i kveld - vi skal ha Tupperwareparty ser du. Sånn som ordentlige husmødre har vettu;) Poenget er at det ikke burde være meg som baker boller.. Det har en tendens til å gå heller dårlig.. Eller, det vil si, deigen smaker kjempegodt, nami-nam.. Det er bare det at det veldig sjeldent blir mer enn deig ser du.. Bolledeigen vil ikke heve! Og det blir ikke bedre om jeg putter dem i ovnen, den varmer litt ujevnt, og ikke forstørrer den bollene heller.. Dårlig gjort. Ovnen gjør alltid det for Susanne, den perfekte husmor.. Nei, nå må det bli andre boller her! Hihi..
Jeg tror det skal ganske mye til før jeg blir godvenn med gjæren, har forstått at det er den som har med hevingen å gjøre. Så derfor holder jeg meg stort sett til kokkelering uten gjær. Som middagspai med sopp, kyllingfileter, eggerøre, armeriddere eller indrefilet med båtpoteter og bernaisesaus(riktig stavet?). Jeg har innsett det, jeg liker ikke gjær, og den liker ikke meg.
Men livet går videre for det om. Kaker og middag og slike ting er min greie.. Boller får noen andre lage:P hehe..
Er forresten veldig positiv på at jeg definitivt har drept gjæren nok engang.. Den har ikke vokst en millimeter, den har heller krympet. At det er fordi jeg har prøvesmakt deigen, eller fordi den faktiskt har krympet, er uvisst:P hehe..
Det ble derfor til at jeg mekket sammen en browin-kake, og håper at den faller mer i smak enn bollene gjør. OG siden det ikke er gjær i denne, så tror jeg det blir en stor suksess!
Jeg gleder meg til Browines, tupperware, godt selskap og masse morro:D Livet er godt!
Cecilie<3
PS: Kåne-emnet er en ræser på middag, og har til-og-med eget fiskesnøre:P ds
PPS: gjæren er herved bekreftet død, og begravet:( o-store-ulykke!:( dds
Jeg tror det skal ganske mye til før jeg blir godvenn med gjæren, har forstått at det er den som har med hevingen å gjøre. Så derfor holder jeg meg stort sett til kokkelering uten gjær. Som middagspai med sopp, kyllingfileter, eggerøre, armeriddere eller indrefilet med båtpoteter og bernaisesaus(riktig stavet?). Jeg har innsett det, jeg liker ikke gjær, og den liker ikke meg.
Men livet går videre for det om. Kaker og middag og slike ting er min greie.. Boller får noen andre lage:P hehe..
Er forresten veldig positiv på at jeg definitivt har drept gjæren nok engang.. Den har ikke vokst en millimeter, den har heller krympet. At det er fordi jeg har prøvesmakt deigen, eller fordi den faktiskt har krympet, er uvisst:P hehe..
Det ble derfor til at jeg mekket sammen en browin-kake, og håper at den faller mer i smak enn bollene gjør. OG siden det ikke er gjær i denne, så tror jeg det blir en stor suksess!
Jeg gleder meg til Browines, tupperware, godt selskap og masse morro:D Livet er godt!
Cecilie<3
PS: Kåne-emnet er en ræser på middag, og har til-og-med eget fiskesnøre:P ds
PPS: gjæren er herved bekreftet død, og begravet:( o-store-ulykke!:( dds
mandag 12. april 2010
"Du, så deiligt de e me vår!"
Hørte for ei stund siden en regle som går sånn:
Mandagsbarn får vakre øyne
Tirsdagsbarn blir lett på tå
Onsdagsbarn får perletårer
Torsdagsbarn får langt å gå
Fredagsbarn gjør alle glade
Lørdagsbarn blir sjelden trett
Søndagsbarn får største gaven - alle dyder under ett.
Dermed måtte jeg jo skjekke hvilken dag jeg ble født på, og takket være søking på nettet fant jeg at jeg var født på en søndag:D For en lykke:D
Som sagt, jeg elsker våren!
Mandagsbarn får vakre øyne
Tirsdagsbarn blir lett på tå
Onsdagsbarn får perletårer
Torsdagsbarn får langt å gå
Fredagsbarn gjør alle glade
Lørdagsbarn blir sjelden trett
Søndagsbarn får største gaven - alle dyder under ett.
Dermed måtte jeg jo skjekke hvilken dag jeg ble født på, og takket være søking på nettet fant jeg at jeg var født på en søndag:D For en lykke:D
Som sagt, jeg elsker våren!
fredag 9. april 2010
Lykketrollets-lilleverden-i-bilder
Nå har endelig jeg og fått meg Flikr konto. Jahoo! :D det er morro, så om noen har peil på hvordan en kan linke til bilder som ligger der, så setter jeg pris på forslag:) God Helg!
tirsdag 6. april 2010
I've found where I belong!
Føler på meg at dette kommer til å bli en laaang blogg. Hvertfall til CSI er ferdig, og muligens litt lengre.
Leste over gamle utkast til blogginnlegg, og tror på en rar måte at noen av dem passer sammen som hånd i hanske. Kanskje det er fordi det er disse temaene som opptar meg for tiden, hvem vet? Det må jo være en grunn til at jeg skriver og tenker så mye rundt dette. Men bloggpostene er ikke postet fordi det føltes som om noe manglet, eller at det ikke var tiden til å poste dem, da de ble skrevet. Kanskje jeg måtte vokse litt mer? Eller få ting på avstand for å se klarere? Det sies jo at en lever livet baklengs, og ser kun når en er kommet over svingningene, hvorfor svingningene var nødvendige. Og at selv små steg, er viktige. At ikke det bare er de store skrittene som teller, men at hvert skritt teller på veien mot noe. Eller var det slik at veien er livet?
Mange av innleggene jeg ikke har postet er om et savn. Et savn som er stort og mektig og mest av alt ekte. Stort og tomt. Virkeligheten er at jeg ikke vet helt hva jeg savner, men at jeg VET at jeg savner noe. Eller kanskje noen? Kanskje er det at jeg savner nærhet, ekte forhold mellom meg og Gud, mennesker og situasjoner. Kanskje er det også at jeg savner å vite hvor jeg går, men jeg vet at det er en lost case. Dessverre, eller kanskje det er en fordel? Hva er vitsen med å leve livet om en vet akkurat hva som skjer, til hvilken tid og i hvilken sammenheng? Men samtidig hadde det vært greit å vite om en har valgt rett, om en går riktig vei og kan stole på de valgene en tar. Det er så mange feil jeg vil prøve å unngå, men jeg gjør dem om og om igjen.
Det er som det står i bibelen, det jeg vil – gjør jeg ikke, mens det jeg ikke vil – gjør jeg.
Jeg er så fokusert på å savne at jeg ikke alltid ser hva jeg har. Jeg har brukt så mye krefter på alt jeg ikke har og som jeg vil ha, at jeg ikke klarer å glede meg over det jeg har. Men det blir bedre hver dag som går, jeg trener på å se alt det gode jeg har, i stedet for å se det jeg mangler. Men nå begynner det å gå opp for meg hvor sykt mye jeg. Det er helt vilt. Jeg har foreldre som er der for meg, uansett om jeg er vrang og vrien og egen. Jeg har en bror som alltid er der. Jeg har ”samboere” som lyser opp hverdagen. Jeg har venner som er der for meg hver eneste dag, som støtter, oppmuntrer og går sammen med meg på veien. Venner som gleder, trøster, backer og lar meg være der for dem. Jeg har familie og venner i Mandal og omegn som ber for meg og støtter meg. Jeg har små gleder i hverdagen, som jeg etter hvert begynner å forstå er ”the real big deal” og det er deilig. Jeg har herlige kollegaer, og sjønne barn i to barnehager, steike jeg er heldig. Ingen er så brutalt ærlige som barn er, og jeg digger det. Jeg vil være slik, si det jeg tenker og være ærlig på livet mitt og hvem jeg er.
Det er noe som skjer i mitt liv, det skjer bare ikke fort nok, men det skjer i det tempoet det skal skje i. En del av prosessen er å bli mer tålmodig. En annen del er å forstå at ikke alt blir som en har tenkt, en kan faktisk lære masse på veien sammen, og så gå videre alene for å se at en faktisk klarer seg selv. Det er som om en får besøk av en nydelig sommerfugl, bare for en liten stund, og så flyr den videre for å glede noen andre. Og jeg kjenner at jeg gleder meg over at jeg klarer å se nytten av disse sommerfugl-besøkene, selv om jeg i noen situasjoner gjerne skulle beholdt sommerfuglene litt lengre, helst for alltid. .
Det begynner å gå opp for meg at det ikke er nødvendig å stresse å lete etter Den Rette, for det går an å nyte livet alene. Og om Han kommer, så blir det ett ekstra tilskudd i livet, en bonus, som dagens lille høydepunkt kanskje? Dette er en grense som har blitt sprengt den siste tiden.
Andre grenser har også blitt forandret, pushet lengre, men på en ikke-for-ubehagelig måte. På min måte. Som kanskje er mer forsiktig og stille enn andre ville gjort det, på en måte motsatt av det som han på månen sa det; ”One small step for me, one big step for mankind.”. Altså ett lite skritt for mennekseheten, men ett stort skritt for Cecilie. Men som jeg nevnte i begynnelsen, så er selv små skritt, nettopp det – skritt. Størrelsen betyr ingenting.
Det jeg også merker, er at jeg blir mer og mer trygg på at jeg hører hjemme i Guds armer, som hans barn. Det er deilig. Jeg merker også at jeg har funnet min kirke, og den føles som familie. Det er også deilig. Begynner jeg å merke en bølgetopp?
Låner teksten til en Hillsong United sang, You are Holy:
You are holy, holy
Lord there is none, like you
You are holy, holy
Glory to you, my lord (2x)
I sing your praises forever
Deeper in love with you
Here in your courts
Where I'm close to your throne
I've found better light in you lord (2x)
I sing your praises forever
Deeper in love with you
Here in your courts
Where I'm close to your throne
I've found where I belong
You are holy, holy
Lord there is none, like you
You are holy, holy
Glory to you, my lord
I sing your praises forever
Deeper in love with you
Here in your courts
Where I'm close to your throne
I've found where I belong
(In the lord, yeah)
I’ve found where I belong. Jeg vet hvor jeg hører hjemme, I guds armer, som hans barn. Deilig. I natt vil jeg hvile i Hans fang.
Nattinatt – cecilie<3
Leste over gamle utkast til blogginnlegg, og tror på en rar måte at noen av dem passer sammen som hånd i hanske. Kanskje det er fordi det er disse temaene som opptar meg for tiden, hvem vet? Det må jo være en grunn til at jeg skriver og tenker så mye rundt dette. Men bloggpostene er ikke postet fordi det føltes som om noe manglet, eller at det ikke var tiden til å poste dem, da de ble skrevet. Kanskje jeg måtte vokse litt mer? Eller få ting på avstand for å se klarere? Det sies jo at en lever livet baklengs, og ser kun når en er kommet over svingningene, hvorfor svingningene var nødvendige. Og at selv små steg, er viktige. At ikke det bare er de store skrittene som teller, men at hvert skritt teller på veien mot noe. Eller var det slik at veien er livet?
Mange av innleggene jeg ikke har postet er om et savn. Et savn som er stort og mektig og mest av alt ekte. Stort og tomt. Virkeligheten er at jeg ikke vet helt hva jeg savner, men at jeg VET at jeg savner noe. Eller kanskje noen? Kanskje er det at jeg savner nærhet, ekte forhold mellom meg og Gud, mennesker og situasjoner. Kanskje er det også at jeg savner å vite hvor jeg går, men jeg vet at det er en lost case. Dessverre, eller kanskje det er en fordel? Hva er vitsen med å leve livet om en vet akkurat hva som skjer, til hvilken tid og i hvilken sammenheng? Men samtidig hadde det vært greit å vite om en har valgt rett, om en går riktig vei og kan stole på de valgene en tar. Det er så mange feil jeg vil prøve å unngå, men jeg gjør dem om og om igjen.
Det er som det står i bibelen, det jeg vil – gjør jeg ikke, mens det jeg ikke vil – gjør jeg.
Jeg er så fokusert på å savne at jeg ikke alltid ser hva jeg har. Jeg har brukt så mye krefter på alt jeg ikke har og som jeg vil ha, at jeg ikke klarer å glede meg over det jeg har. Men det blir bedre hver dag som går, jeg trener på å se alt det gode jeg har, i stedet for å se det jeg mangler. Men nå begynner det å gå opp for meg hvor sykt mye jeg. Det er helt vilt. Jeg har foreldre som er der for meg, uansett om jeg er vrang og vrien og egen. Jeg har en bror som alltid er der. Jeg har ”samboere” som lyser opp hverdagen. Jeg har venner som er der for meg hver eneste dag, som støtter, oppmuntrer og går sammen med meg på veien. Venner som gleder, trøster, backer og lar meg være der for dem. Jeg har familie og venner i Mandal og omegn som ber for meg og støtter meg. Jeg har små gleder i hverdagen, som jeg etter hvert begynner å forstå er ”the real big deal” og det er deilig. Jeg har herlige kollegaer, og sjønne barn i to barnehager, steike jeg er heldig. Ingen er så brutalt ærlige som barn er, og jeg digger det. Jeg vil være slik, si det jeg tenker og være ærlig på livet mitt og hvem jeg er.
Det er noe som skjer i mitt liv, det skjer bare ikke fort nok, men det skjer i det tempoet det skal skje i. En del av prosessen er å bli mer tålmodig. En annen del er å forstå at ikke alt blir som en har tenkt, en kan faktisk lære masse på veien sammen, og så gå videre alene for å se at en faktisk klarer seg selv. Det er som om en får besøk av en nydelig sommerfugl, bare for en liten stund, og så flyr den videre for å glede noen andre. Og jeg kjenner at jeg gleder meg over at jeg klarer å se nytten av disse sommerfugl-besøkene, selv om jeg i noen situasjoner gjerne skulle beholdt sommerfuglene litt lengre, helst for alltid. .
Det begynner å gå opp for meg at det ikke er nødvendig å stresse å lete etter Den Rette, for det går an å nyte livet alene. Og om Han kommer, så blir det ett ekstra tilskudd i livet, en bonus, som dagens lille høydepunkt kanskje? Dette er en grense som har blitt sprengt den siste tiden.
Andre grenser har også blitt forandret, pushet lengre, men på en ikke-for-ubehagelig måte. På min måte. Som kanskje er mer forsiktig og stille enn andre ville gjort det, på en måte motsatt av det som han på månen sa det; ”One small step for me, one big step for mankind.”. Altså ett lite skritt for mennekseheten, men ett stort skritt for Cecilie. Men som jeg nevnte i begynnelsen, så er selv små skritt, nettopp det – skritt. Størrelsen betyr ingenting.
Det jeg også merker, er at jeg blir mer og mer trygg på at jeg hører hjemme i Guds armer, som hans barn. Det er deilig. Jeg merker også at jeg har funnet min kirke, og den føles som familie. Det er også deilig. Begynner jeg å merke en bølgetopp?
Låner teksten til en Hillsong United sang, You are Holy:
You are holy, holy
Lord there is none, like you
You are holy, holy
Glory to you, my lord (2x)
I sing your praises forever
Deeper in love with you
Here in your courts
Where I'm close to your throne
I've found better light in you lord (2x)
I sing your praises forever
Deeper in love with you
Here in your courts
Where I'm close to your throne
I've found where I belong
You are holy, holy
Lord there is none, like you
You are holy, holy
Glory to you, my lord
I sing your praises forever
Deeper in love with you
Here in your courts
Where I'm close to your throne
I've found where I belong
(In the lord, yeah)
I’ve found where I belong. Jeg vet hvor jeg hører hjemme, I guds armer, som hans barn. Deilig. I natt vil jeg hvile i Hans fang.
Nattinatt – cecilie<3
Abonner på:
Innlegg (Atom)