Romjulsdrøm

Idag har jeg spist delfiakake, drukket kakao, sett ekorn, gått 3stk på ett par ski, mi sett en sel i mandal:d livet e fint<3
Cecilie<3

Skrukketroll?

Hva får en om en putter en stk Cecilie i badekaret, med badeoljer, vamt vann og en måne som lyser inn over badekaret samt at en putter Dirty Dancing på pc som står på en stol slik at en kan slappe av i badekaret slik at vannet blir kaldt?

(åja, det tar lang tid før vannet blir kaldt, men da blir det ganske plutselig kaldt også:P)

Jo, en får en Cecilie som er full av skrukker, herlig avslappet og så lite stresset at det nesten er skummelt med tanke på nattesøvnen:P Men du så herrlig:D Så deilig å stelle med negler på tær og fingre, kjenne roen senke seg og lese en god bok før en sovner.

Jeg liker ferie:D
Cecilie<3

Tør jeg?

Hva vil jeg egentlig ha, og hvorfor vil jeg ha dette? Og tør jeg gå for det jeg egentlig vil ha?
Disse lengslene som jeg har, er jeg villig til å legge dem foran Gud og la Ham bestemme hva som skal gjøres med disse? Eller tviholder jeg på mine egne drømmer og lengsler?
Ved å bli bevist på hva jeg innerst inne ønsker, kan jeg gi det fra meg og åpne hjertet for det Gud har av ønsker for meg. For Hans plan er mye større enn jeg noen gang kan begripe.

Hva ville jeg gjort om jeg hadde muligheten til å få mine lengsler oppfylt? Ville jeg tørre å gå for drømmene mine eller ville jeg backe ut? Tør jeg i det hele tatt drømme? Og om jeg tør dette, tør jeg legge frem mine små puslete drømmer foran Gud, som har planer for meg som er større enn min egen lille verden? Noe i meg er litt redd for å si til Gud hva jeg drømmer om, nesten som om jeg er redd for at Han skal flire av meg, for at jeg har så små drømmer og lengsler.

Og om jeg tør drømme, drømme slik som hjertet var ment til å drømme, tør jeg stole på at Gud fører meg frem til drømmene mine? Og at mine drømmer passer inn i Guds drømmer for meg? Og sett at drømmene mine blir oppfylt, hva skal jeg da gjøre? Kan jeg stole på at Gud vil gi meg større drømmer, fremdeles en størrelse for stor, slik at jeg kan vokse inn i drømmen?

Det er litt skummelt å tenke på, at Gud lager drømmene mine en størrelse for stor, slik at jeg kan vokse inn i den, bli større eller mindre, tøffere eller mildere? Jeg gleder meg til å finne meg selv i Guds plan, bli bevisst på hva Han ønsker, drømmer og lengter etter for min del. Det er spennende å se hva som skjer, selv om det er litt skummelt også, for tenk om jeg ikke når opp eller ikke klarer å fikse det Gud har i vente for meg? Hva om jeg ikke er god nok? Flink nok? Ydmyk nok? Vennlig nok? Åpen nok? Tålmodig nok?

Det siste punktet vet jeg at jeg hvertfall ikke er, men det jobber Gud i meg med. Han gir meg utfordringer slik at jeg er nødt til å bli tålmodig, nesten som om jeg tvinges til det. De andre punktene tør jeg stole på at Gud fikser, men akkurat det der med tålmodighet er et sårt punkt for min del.

Tør jeg drømme, la mine lengsler ligge åpent, slik at alle som ønsker, kan såre meg? Tør jeg drømme å risikere å bli såret, skuffet, sinna og lei meg? Tør jeg risikere at hjertet mitt blir knust?

Så sier en annen stemme, hva så? Det er jo slettes ikke sikkert at det er dette som skjer, men hva om det er det som skjer? Er det så farlig? For om hjertet knuses, så vil Gud lappe det sammen, eller så er det kanskje et knust hjerte jeg trenger for at jeg skal finne min plass i Guds plan. Hva om mitt knuste hjerte kan hjelpe andre til å finne Gud, bli klar over hva de ønsker for sine liv, og finne sin plass i Guds menighet og plan?

Så kommer nok en annen stemme og spør hvordan jeg kan tro på en Gud som er god, når Han lar meg gå gjennom knuste hjerter, ødelagte drømmer og planer, sorger, skuffelser og utholbare ting? Hvordan kan dette være tanker om meg fra en Gud som er god?

Nå er det jo ikke slik at Gud gir oss disse tingene som er såre og vonde. Det er jo nå en gang slik i verden at det er to krefter, som sloss for å få oss inn på deres vei. Gud drar den gode vei, og Satan drar den andre veien. Og siden Gud vil at vi skal velge Han, så kan det ofte virke som om Satan drar sterkere til tider. Men nettopp det at Gud går sammen med oss på veien, er beviset på at Gud er der og er god. På hvilken annen måte kunne han vist oss det? Ved å ikke føre oss gjennom det? Ved å ta vekk alt det onde? Ved å ta vekk den frie viljen som Gud gav oss fordi Han ønsket seg en frivillig kjærlighet?

Nei, det funker ikke slik. Gud vil ha vår kjærlighet fordi vi vil gi den til Han, av et frivillig og åpent hjerte. Ikke fordi vi er tvunget til det, eller ikke har noen andre valg. Gud ønsker at vi skal velge Han, ta sjangsen på Han, og stole på Han av hele vårt hjerte, hele vår sjel og all vår forstand. Akkurat som vi ønsker at noen skal stole på oss, og velge oss. Ikke fordi de er tvunget til det, men fordi de elsker oss slik vi er, og har kjærlighet for oss fordi vi er som vi er.

Men Guds kjærlighet er også skremmende mye større enn menneskelig kjærlighet er. For Gud ønsker ikke bare det beste for oss, han vet hva som er det beste for oss. Og av og til har vi nykker og tanker om Gud som slettes ikke er sanne. Og disse tankene overfører vi til oss selv, og Gud ønsker ikke at vi skal tenke disse tankene om verken Gud eller oss selv. Så da må Han ta oss gjennom en bølgedal, fordi Gud ønsker bare det beste for oss. Det er grunnen til at Han sendte Jesus til jorden nå i julen.

Gud vil oss det beste, tør jeg stole på at det gjelder mitt liv også?
Cecilie<3

Det snør!

Det er forlengst leggetid i forhold til at jeg slettes ikke er iform og burde benytte meg av sjangsen til å sove masse og slappe av. Men ikveld vil jeg ikke sove, hvertfall ikke ennå. For det snør utenfor vinduet mitt, masse! Og det legger seg sånn fint på alle tynne greiner, og dekker alt slik at det blir hvitt på alle kanter:D Det er nydelig:D Liker også å ha litt tid for meg selv, og tenke litt og prate med kjentsfolk som ikke holder til i Mandal(som for tiden er verdens navle!:D)

For et par dager siden måtte jeg ta en kjip telefon, jeg måtte si fra meg vaktjobb på Explore i nyttårshelga. Og det hadde jeg gledeyy meg max til i hele høst. Jeg har ikke vert i form i hele høst,vært sliten, slapp og generelt hatt lite energi. Men på Explore ville jeg og skulle jeg. Helt til jeg kom hjem på juleferie og var helt syltet etter altformye jobb siste uken i Stavanger. Og jeg er fremdeles ikke helt god, hoster å snakker som en hes rockestjerne;) Ganske så morro:P

Men det som ikke er morro, er at jeg ikke får være med å henge med så mange supre folk som jeg hadde tenkt. Det svir og gjør vondt, men jeg må ta hensyn til kroppen, og la den hvile nå når den har sjangsen. Kroppen sladrer ikke, den forteller hvordan tilstanden i kroppen er, selv om jeg ikke alltid vil høre på den. Og skal jeg engang bli frisk,må jeg høre etter. Og da, når kroppen og meg er enige, da skal vi på Explore og gi 110% eller mer:D Det gleder jeg meg til.

Matteus 11, 28 og utover er veldig fin i denne sammenhengen. Det er slitsomt å gå å være sliten og ikke ha krefter til overs. Da er det godt å kunne legge det over på Jesus, og få ro for at der er det trygt og Jesus vil gå med oss på veien, og gjøre veien litt lettere å gå.

Matteus 11, 28-30: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelen. For mitt åk er godt og min byrde lett"

Akkurat slik som livet er i akkurat dette øyeblikket, med Silje Nergaard og jazz på Spotify samtidig som snøen laver ned utenfor vinduet, så kan det ikke bli så mye bedre. Jeg liker det! Veldig mye:D

Cecilie<3

Jul i heimen<3

Jeg liker jul<3 og jesus<3 og mange mange andre ting:d

Himmel på jord - alle brikkene passer.

Av og til opplever en himmel på jord - hvor alle bitene i pusslespillet passer sammen og lager et nydelig bilde som gleder ditt hjerte mer enn du kunne ane. Brikkene kan falle på plass etter at du har strevd lenge og prøvd alle mulige kombinasjoner før det plutselig løsner eller så passer plutselig brikken på første forsøk. Og når overraskelsen og gleden over at brikken passet forsvinner, kjenner en at gleden over at den brikken en har strevd lenge med å få på plass er en større og mer varig glede enn gleden over flaksbrikken.

Slike øyeblikk er sjeldne. Både de brikkene som en strever med å finne plassen til, og de som finner sin plass med en gang. Det er ofte vi strever og strever i hva som syntes å være evigheten, og så plutselig løsner alt for et lite øyeblikk og himmelen er på jorden i min lille verden. Og jeg kjenner at det er slike øyeblikk som gjør at livet er ekstra godt å leve. Men det er ikke disse øyeblikkene som driver livet fremover, det er alle de imellom disse øyeblikkene som gjør at livet får en egen driv.

Slike øyeblikk er for min del for eksempel når det begynner å snø på vei til jobb. Verden rundt meg blir en helt annen, ny og hvit. Når alt er hvitt, rent, pent og nydelig. Og fordi det kommer som en overraskelse, er den alltid fylt med en ubeskrivelig stor glede. Sånn en barnslig glede som overgår all annen glede. Jeg lover at jeg gikk å smilte resten av dagen på grunn av snøfallet på morgenen på vei til jobben:)

En annen slik glede, en som overgår alt annet, er å komme hjem til jul. Hele huset lyser jul fra utsiden, og når en kommer inn døra, blir en møtt med åpne armer av mamma og pappa og lillebror(som forresten ikke ser så liten ut lengre, han har skjegg!) og alt er bare fryd og gammen. Og det er som om alt strevet i uken før hjemturen er glemt, borte og finnes ikke mer. Alt er bare slik som det skal være. En slapper av i skuldrene, roen senker seg og himmel er å finne på jord.

Og så har en en annen form for fred, ro, glede og tryggeht, nemlig den en oppelver sammen med gode venner en stoler fullt og helt påp, og som man kan være seg selv sammen med. Hvor en ikke trenger å ta på en maske for å holde fasaden oppe. Du vet at de vet hvordan du har det, og de velger å være der sammen med deg, dele hverandres sorger og gleder. Det er de som gir livet ekstra krydder og god smak!

Jeg liker når verden passer sammen, og jeg søker etter slike øyeblikk. Av og til må jeg lete lenge, mens andre ganger dukker det bare opp uten at jeg leter noe serlig etter det. Det driver meg videre og får meg til å innse at Gud putter små øyeblikk av himler på jord for å minne oss om hvordan jorden og verden en gang kommer til å være. Hvordan ting blir i den nye himmel og den nye jord.

Jeg tror himmelen kommer til å være et fantastisk sted hvor mange puslespillbrikker finner sin plass og vi får leke i snøen,eller i det varme vannet som vi selv ønsker. Og det beste av alt, er at Jesus (som forresten veldig snart blir født, hurra!) kommer til å være der sammen med oss, leke med oss og henge med oss (som han gjør idag også), men da skal vi kunne ta på han og få en klem fra han, gi High 5 og lekesloss.. Kanskje også blir det snøballkrig og volleyballmatch på samme dag, hvem vet? Men at det blir Herligt Herligt, det er jeg helt sikker på!

Gleder meg! Masse!

Cecilie<3

Det snør det snør, tidfeli bom<3

Jeg elsker snø.
Jeg elsker det snøen gjør me hele min verden.
Jeg elsker det snøen gjør me meg..jeg finnes frem barnet i meg mi gleder meg over av alt blir hvitt mi nydelig.. Snøen legges seg på de minste greinene mi gjør at hele veien til jobb blir en vei gjennom en eventyrverden<3 for en start på dagen, gud er god!

Tålmodighet er en dyd!

De siste ukene har bare flydd avsted. Jeg har hatt dager som er overfylte av energi, og dager hvor energien er i en flaske i kjøleskapet som jeg ikke får åpnet om jeg enn ville, å, så gjerne. I dag er en av de dagene hvor energien bare er borte. Jeg vet ikke hvor den er blitt av hen. Og jeg kjenner at jeg blir sliten av å ikke orke noe. Sist uke, på denne tiden, så var eg å danset swing så det kostet etter. Det var en drømme dag, jeg lover! Det er slik jeg egentlig ønsker at dagene skulle være. Men slik er det ikke, og jo fortere jeg virkelig forstår det, jo fortere kan jeg kanskje komme dit jeg egentli vil. Er det ikke rart?

Vell, jeg kjenner ganske godt at jeg ikke er der ennå, men jeg klarer hvertfall å se at det kommer noe postitivt ut av å sitte hjemme istedet for å fly på døra i ett sett. Joda, jeg er ca ferdig med julegavene for i år, og de jeg ikke er ferdig med er slike som er koselige å sitte med. For eksempel en kalender med bilder og bibelvers som passer til bildet for den måneden. Det vil si at jeg får bruke masse tid til å lese i Bibelen for å finne bibelvers som passer til bildene. Det er to fluer i en smekk det:P Hehe. Jeg lærer meg også å multitaske ganske så bra. Lage kake, se CSI og strikke på en annen julegave omtrent samtidig. Det liker jeg.

En annen ting jeg liker, er at det snart snart er juleferie:D Da skal jeg hjem til kjære Mandal på ferie hos ho mor og han far, og plage vettet av lillebror:D Ohh, jeg kjenner på meg at det blir en god ferie, og det liker jeg Big time!

Jeg merker også at jeg stadig lærer nye ting om å vandre med Gud innen for intimsonen. Det er spennende, utfordrende og utrolig givende. Men det er uvant. De sier det tar 6 uker å lage en ny vane, men så er det ikke bare snakk om en ny vane når det gjelder å vandre med Gud. Det er snakk om hele livet. Og det er mer enn én vane. Det er mange vaner, om ikke kanskje alle. Og det sier seg selv, at det er vanskelig å forandre eller endre alle vanene på en gang. Det tar tid, og jeg tror vane-forandring eller vane-endring skjer best over tid. Og det kommer fra ei jente som ikke er kjent for å være verdens mest tålmodige! Hehe. Det er en begynnelse på en forandring hvertfall:) For det merker jeg, at jeg ber om å få ett mer tålmodig hjerte, og det er ikke slik at Gud bare gir meg det, men det er noe som skjer over tid. Jeg kjenner også at det er mer og mer spennende å lese i Bibelen, og tenke ordentlig over hva som står der, men det er ikke alltid det er like motiverende å gjøre det alene. Altså er fellesskap en god ting, bæ!

Bibelverset om at jeg makter alt i Ham som gjør meg sterk, er et bibelvers som stadig kommer til meg, og det gir ny kraft hver eneste gang. Det liker jeg at Gud gir meg, kraft og styrke når jeg ikke har noe selv. Det er godt å ha noen andre å stole på enn seg selv, spesielt når en gang etter gang kjenner at en ikke rekker opp, eller rekker over det en tenkte en skulle gjøre. Det er leit, men det er da det er godt å stole på en Gud som vil det beste for meg, alltid! Og som har større tanker for meg enn jeg noensinne vil ane, eller kunne drømme om å oppnå. Det er godt å vite at Gud har en plan som er større enn det jeg ser.

Nå skal jeg snart hvile i grønne enger, og samle krefter til morgendagen. Jeg gleder meg til å krype opp i Guds sterke armer og hvile i Hans fang.

Cecilie<3

takk!!

Vet du hva jeg nettopp kom på?`

Jo, nå skal du høre. Jeg får begynne dagene mine på jobb med bønn sammen med de andre jeg jobber med. Det er utrolig deilig å sammen legge dagen i Gud sine gode sterke hender, og vite at Han er med uansett hva som skjer og at Han har en tanke med dagen.

Videre er jeg også utrolig heldig som får legge styremøter i Gud sine hender, sammen med venner/styremedlemmer. At jeg har venner og styremedlemmer som også stoler på at Gud har en plan med deres/våre liv. Det er utrolig deilig!

Gud er god! Takk!

En tanke ble til mange....

For en stund siden så jeg en film som heter "He's actually not that in to you!". Den handler om at når gutten ikke ringer, så er han faktisk ikke interessert og videre hvordan noen er unntak for regelen, mens andre bekrefter regelen om at gutter ikke forandrer seg. Det kom også opp som tema at man etter hvert burde lære hvem som blir i et forhold og hvem som ikke blir det, men det er slettes ikke alltid at man velger dem man vet at kommer til å bli, om du er med på tanken.

Hva er grunnen til at en ikke velger den gutten eller jenta som en innerst inne vet at blir der hele veien, det undres jeg? Hvis jeg vet at en gutt vil bli å jobbe med et forhold, hvorfor faller jeg for de guttene som jeg vet at ikke vil bli? Er det spenningen og dramatikken som trekker? Eller er det slik at jeg også er redd for å gå inn i et forhold som binder meg fast til en enkelt person? At det plutselig ikke lengre bare er gutter som er redd for å binde seg? Altså, oppsummert. Jeg tror kanskje jeg kan melde meg inn i klubben for "Vi som er litt redde for å binde oss til en fast person, samtidig som vi veldig gjerne skulle turt å gjøre nettopp dette" klubben.

Eller er det spørsmålet om hvordan du kan vite om du har valgt rett som er spørsmålet som ligger under. Hva om det er noen som er bedre enn den jeg valgte? Hva om jeg snubler, faller, skader andre og meg selv på veien? Min største frykt i livet er nettopp denne, at jeg er så redd for å gjøre feil, at jeg ikke alltid lever livet mitt slik jeg skulle ønske, men at jeg er tilskuer i mitt eget liv fordi det koster mindre enn å risikere å snuble, falle, skade og såre, mens man også kan gå videre og glede, fryde og synge over at livet er bra. Det man også kan lære, det er at Gud er like glad i meg om jeg faller eller snubler, synger eller går. Halleluja!

Det skremmer meg å se tilbake og oppleve at jeg for det meste bare har observert i mitt eget liv. Kanskje jeg også bare har observert kjærligheten? Og kanskje det er det som skremmer mest, nettopp det å leve livet til det fulle, skyte mot månen, og oppdage at det ikke er sikkert at en når opp til månen, men at man ender blant stjernene alikevell, og at det er en bra plass å leve? Og gjøre nettopp dette, leve. Ikke observere, men leve (dette er noe jeg kjenner at jeg trenger å jobbe masse med, men som jeg også har lært i høst, å er tålmodighet en fin ting!).

Det å leve innebærer mange ting. Fantastiske gleder, soloppganger, stjernehimler og gode venner, men også sorger som smerter mer enn du aner, ulykker, knuste hjerter og krig, og selvfølgelig mellomtingen av opp og nedturer. Livet er en berg og dalbane av gode og mindre gode ting, samt ting som rett og slett er vonde å gå gjennom, men som man oppleve at man vokser på, nettopp fordi man går gjennom det. Og selvfølgelig er livet mye mer enn det jeg beskriver nå, men dere forstår settingen.

Man kan ikke gå gjennom livet og aldri ha det vondt, om man gjør det, setter man heller ikke så stor pris på at livet er godt. Men kanskje det er nettopp denne svingningen som gjør at det blir letter å være tilskuer? For når man er tilskuer kan man distansere seg fra ting som skjer i det livet du er tilskuer til på en måte som den personen som lever livet kan. Det skremmer å tenke på at jeg skal kjenne de gode og vonde tingene på min kropp, mitt hjerte og min sjel. På en måte vil jeg klare meg uten de vonde tingene, for det er smertefullt. Mens jeg på den andre måten vet at det ofte er på de tingene som i utgangspunktet er vonde som er de tingene jeg vokser mest på. Og om jeg ikke har vonde ting i livet, vil jeg sette mindre pris på alt det gode jeg har i livet.

For om det er noe jeg har lært i løpet av høsten, det er hvor mange gode ting, gode personer og gode opplevelser jeg får i fleng av hver uke, hver dag. Og jeg er ikke halvparten så flink som jeg skulle vært, til å takke. Både takke Gud, og takke alle de som er med på alle de gode opplevelsene. Det skal være målet mitt denne uken, å bli bevist på å takke for alt jeg får og alt jeg får lov til å gi til andre.

”For dette, er min lengsel, Deg, Deg, Deg, Deg, Deg, Jesus”

Cecilie<3

Hvem der?

I oktober fikk vi jentene i kjelleren en melkesjokolade med gode bibelvers til:)
Idag fikk vi en boks med pepperkaker og en sang fra delrius? til.. Jeg er veldig takknemlig, men også ganske nysgjerrig på hvem den gode oppmuntrer er:) noen som har forslag? Ha en strålende flott dag:d

Adventstiden

Jeg har hatt en deilig helg hjemme i mandal, hengt med mamma og pappa, truffet alle besteforeldrene mine, og hengt med gamle venner.. Kjempedeilig..
Jeg fikk kjøre med en kamerat bort, istedet for å sitte alene på en buss i tre timer, det var herlig og tiden fløy avstedt.. Når vi løn vil stavanger, tentes lysene i tårnet på ullandhaug, og jeg tenkte for en velkomst!
Jeg leser en bok som heter ''Tre uker med 3,16'' au john r hardang, og idag leste jeg om det gamle og det nye mennesket. Paulus sier at det han vil gjøre, gjør han ikke, mens det han ikke vil, gjør han(rom 7,19).
Jeg kjenner meg veldig igjen i dette..det er så enkelt å falle tilbake til gamle vaner, selv om en vet at de vanene ikke er sunne for en.. I boken leste jeg et godt eksempel: en nyfrelst afrikaner fortalte om sitt nye liv: det er som om to bikkjer plass om makten i mitt hjerte, en svart mi en hvit.
Vet du hvem som seirer? Spurte misjonæren.
Den du gir mest mat!
Mat troen din med å lese i bibelen eller henge sammen med kristne venner og på møter.. Det er snadder det;)