For en stund siden så jeg en film som heter "He's actually not that in to you!". Den handler om at når gutten ikke ringer, så er han faktisk ikke interessert og videre hvordan noen er unntak for regelen, mens andre bekrefter regelen om at gutter ikke forandrer seg. Det kom også opp som tema at man etter hvert burde lære hvem som blir i et forhold og hvem som ikke blir det, men det er slettes ikke alltid at man velger dem man vet at kommer til å bli, om du er med på tanken.
Hva er grunnen til at en ikke velger den gutten eller jenta som en innerst inne vet at blir der hele veien, det undres jeg? Hvis jeg vet at en gutt vil bli å jobbe med et forhold, hvorfor faller jeg for de guttene som jeg vet at ikke vil bli? Er det spenningen og dramatikken som trekker? Eller er det slik at jeg også er redd for å gå inn i et forhold som binder meg fast til en enkelt person? At det plutselig ikke lengre bare er gutter som er redd for å binde seg? Altså, oppsummert. Jeg tror kanskje jeg kan melde meg inn i klubben for "Vi som er litt redde for å binde oss til en fast person, samtidig som vi veldig gjerne skulle turt å gjøre nettopp dette" klubben.
Eller er det spørsmålet om hvordan du kan vite om du har valgt rett som er spørsmålet som ligger under. Hva om det er noen som er bedre enn den jeg valgte? Hva om jeg snubler, faller, skader andre og meg selv på veien? Min største frykt i livet er nettopp denne, at jeg er så redd for å gjøre feil, at jeg ikke alltid lever livet mitt slik jeg skulle ønske, men at jeg er tilskuer i mitt eget liv fordi det koster mindre enn å risikere å snuble, falle, skade og såre, mens man også kan gå videre og glede, fryde og synge over at livet er bra. Det man også kan lære, det er at Gud er like glad i meg om jeg faller eller snubler, synger eller går. Halleluja!
Det skremmer meg å se tilbake og oppleve at jeg for det meste bare har observert i mitt eget liv. Kanskje jeg også bare har observert kjærligheten? Og kanskje det er det som skremmer mest, nettopp det å leve livet til det fulle, skyte mot månen, og oppdage at det ikke er sikkert at en når opp til månen, men at man ender blant stjernene alikevell, og at det er en bra plass å leve? Og gjøre nettopp dette, leve. Ikke observere, men leve (dette er noe jeg kjenner at jeg trenger å jobbe masse med, men som jeg også har lært i høst, å er tålmodighet en fin ting!).
Det å leve innebærer mange ting. Fantastiske gleder, soloppganger, stjernehimler og gode venner, men også sorger som smerter mer enn du aner, ulykker, knuste hjerter og krig, og selvfølgelig mellomtingen av opp og nedturer. Livet er en berg og dalbane av gode og mindre gode ting, samt ting som rett og slett er vonde å gå gjennom, men som man oppleve at man vokser på, nettopp fordi man går gjennom det. Og selvfølgelig er livet mye mer enn det jeg beskriver nå, men dere forstår settingen.
Man kan ikke gå gjennom livet og aldri ha det vondt, om man gjør det, setter man heller ikke så stor pris på at livet er godt. Men kanskje det er nettopp denne svingningen som gjør at det blir letter å være tilskuer? For når man er tilskuer kan man distansere seg fra ting som skjer i det livet du er tilskuer til på en måte som den personen som lever livet kan. Det skremmer å tenke på at jeg skal kjenne de gode og vonde tingene på min kropp, mitt hjerte og min sjel. På en måte vil jeg klare meg uten de vonde tingene, for det er smertefullt. Mens jeg på den andre måten vet at det ofte er på de tingene som i utgangspunktet er vonde som er de tingene jeg vokser mest på. Og om jeg ikke har vonde ting i livet, vil jeg sette mindre pris på alt det gode jeg har i livet.
For om det er noe jeg har lært i løpet av høsten, det er hvor mange gode ting, gode personer og gode opplevelser jeg får i fleng av hver uke, hver dag. Og jeg er ikke halvparten så flink som jeg skulle vært, til å takke. Både takke Gud, og takke alle de som er med på alle de gode opplevelsene. Det skal være målet mitt denne uken, å bli bevist på å takke for alt jeg får og alt jeg får lov til å gi til andre.
”For dette, er min lengsel, Deg, Deg, Deg, Deg, Deg, Jesus”
Cecilie<3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar