Tør jeg?

Hva vil jeg egentlig ha, og hvorfor vil jeg ha dette? Og tør jeg gå for det jeg egentlig vil ha?
Disse lengslene som jeg har, er jeg villig til å legge dem foran Gud og la Ham bestemme hva som skal gjøres med disse? Eller tviholder jeg på mine egne drømmer og lengsler?
Ved å bli bevist på hva jeg innerst inne ønsker, kan jeg gi det fra meg og åpne hjertet for det Gud har av ønsker for meg. For Hans plan er mye større enn jeg noen gang kan begripe.

Hva ville jeg gjort om jeg hadde muligheten til å få mine lengsler oppfylt? Ville jeg tørre å gå for drømmene mine eller ville jeg backe ut? Tør jeg i det hele tatt drømme? Og om jeg tør dette, tør jeg legge frem mine små puslete drømmer foran Gud, som har planer for meg som er større enn min egen lille verden? Noe i meg er litt redd for å si til Gud hva jeg drømmer om, nesten som om jeg er redd for at Han skal flire av meg, for at jeg har så små drømmer og lengsler.

Og om jeg tør drømme, drømme slik som hjertet var ment til å drømme, tør jeg stole på at Gud fører meg frem til drømmene mine? Og at mine drømmer passer inn i Guds drømmer for meg? Og sett at drømmene mine blir oppfylt, hva skal jeg da gjøre? Kan jeg stole på at Gud vil gi meg større drømmer, fremdeles en størrelse for stor, slik at jeg kan vokse inn i drømmen?

Det er litt skummelt å tenke på, at Gud lager drømmene mine en størrelse for stor, slik at jeg kan vokse inn i den, bli større eller mindre, tøffere eller mildere? Jeg gleder meg til å finne meg selv i Guds plan, bli bevisst på hva Han ønsker, drømmer og lengter etter for min del. Det er spennende å se hva som skjer, selv om det er litt skummelt også, for tenk om jeg ikke når opp eller ikke klarer å fikse det Gud har i vente for meg? Hva om jeg ikke er god nok? Flink nok? Ydmyk nok? Vennlig nok? Åpen nok? Tålmodig nok?

Det siste punktet vet jeg at jeg hvertfall ikke er, men det jobber Gud i meg med. Han gir meg utfordringer slik at jeg er nødt til å bli tålmodig, nesten som om jeg tvinges til det. De andre punktene tør jeg stole på at Gud fikser, men akkurat det der med tålmodighet er et sårt punkt for min del.

Tør jeg drømme, la mine lengsler ligge åpent, slik at alle som ønsker, kan såre meg? Tør jeg drømme å risikere å bli såret, skuffet, sinna og lei meg? Tør jeg risikere at hjertet mitt blir knust?

Så sier en annen stemme, hva så? Det er jo slettes ikke sikkert at det er dette som skjer, men hva om det er det som skjer? Er det så farlig? For om hjertet knuses, så vil Gud lappe det sammen, eller så er det kanskje et knust hjerte jeg trenger for at jeg skal finne min plass i Guds plan. Hva om mitt knuste hjerte kan hjelpe andre til å finne Gud, bli klar over hva de ønsker for sine liv, og finne sin plass i Guds menighet og plan?

Så kommer nok en annen stemme og spør hvordan jeg kan tro på en Gud som er god, når Han lar meg gå gjennom knuste hjerter, ødelagte drømmer og planer, sorger, skuffelser og utholbare ting? Hvordan kan dette være tanker om meg fra en Gud som er god?

Nå er det jo ikke slik at Gud gir oss disse tingene som er såre og vonde. Det er jo nå en gang slik i verden at det er to krefter, som sloss for å få oss inn på deres vei. Gud drar den gode vei, og Satan drar den andre veien. Og siden Gud vil at vi skal velge Han, så kan det ofte virke som om Satan drar sterkere til tider. Men nettopp det at Gud går sammen med oss på veien, er beviset på at Gud er der og er god. På hvilken annen måte kunne han vist oss det? Ved å ikke føre oss gjennom det? Ved å ta vekk alt det onde? Ved å ta vekk den frie viljen som Gud gav oss fordi Han ønsket seg en frivillig kjærlighet?

Nei, det funker ikke slik. Gud vil ha vår kjærlighet fordi vi vil gi den til Han, av et frivillig og åpent hjerte. Ikke fordi vi er tvunget til det, eller ikke har noen andre valg. Gud ønsker at vi skal velge Han, ta sjangsen på Han, og stole på Han av hele vårt hjerte, hele vår sjel og all vår forstand. Akkurat som vi ønsker at noen skal stole på oss, og velge oss. Ikke fordi de er tvunget til det, men fordi de elsker oss slik vi er, og har kjærlighet for oss fordi vi er som vi er.

Men Guds kjærlighet er også skremmende mye større enn menneskelig kjærlighet er. For Gud ønsker ikke bare det beste for oss, han vet hva som er det beste for oss. Og av og til har vi nykker og tanker om Gud som slettes ikke er sanne. Og disse tankene overfører vi til oss selv, og Gud ønsker ikke at vi skal tenke disse tankene om verken Gud eller oss selv. Så da må Han ta oss gjennom en bølgedal, fordi Gud ønsker bare det beste for oss. Det er grunnen til at Han sendte Jesus til jorden nå i julen.

Gud vil oss det beste, tør jeg stole på at det gjelder mitt liv også?
Cecilie<3