tirsdag 6. april 2010

I've found where I belong!

Føler på meg at dette kommer til å bli en laaang blogg. Hvertfall til CSI er ferdig, og muligens litt lengre.

Leste over gamle utkast til blogginnlegg, og tror på en rar måte at noen av dem passer sammen som hånd i hanske. Kanskje det er fordi det er disse temaene som opptar meg for tiden, hvem vet? Det må jo være en grunn til at jeg skriver og tenker så mye rundt dette. Men bloggpostene er ikke postet fordi det føltes som om noe manglet, eller at det ikke var tiden til å poste dem, da de ble skrevet. Kanskje jeg måtte vokse litt mer? Eller få ting på avstand for å se klarere? Det sies jo at en lever livet baklengs, og ser kun når en er kommet over svingningene, hvorfor svingningene var nødvendige. Og at selv små steg, er viktige. At ikke det bare er de store skrittene som teller, men at hvert skritt teller på veien mot noe. Eller var det slik at veien er livet?

Mange av innleggene jeg ikke har postet er om et savn. Et savn som er stort og mektig og mest av alt ekte. Stort og tomt. Virkeligheten er at jeg ikke vet helt hva jeg savner, men at jeg VET at jeg savner noe. Eller kanskje noen? Kanskje er det at jeg savner nærhet, ekte forhold mellom meg og Gud, mennesker og situasjoner. Kanskje er det også at jeg savner å vite hvor jeg går, men jeg vet at det er en lost case. Dessverre, eller kanskje det er en fordel? Hva er vitsen med å leve livet om en vet akkurat hva som skjer, til hvilken tid og i hvilken sammenheng? Men samtidig hadde det vært greit å vite om en har valgt rett, om en går riktig vei og kan stole på de valgene en tar. Det er så mange feil jeg vil prøve å unngå, men jeg gjør dem om og om igjen.

Det er som det står i bibelen, det jeg vil – gjør jeg ikke, mens det jeg ikke vil – gjør jeg.

Jeg er så fokusert på å savne at jeg ikke alltid ser hva jeg har. Jeg har brukt så mye krefter på alt jeg ikke har og som jeg vil ha, at jeg ikke klarer å glede meg over det jeg har. Men det blir bedre hver dag som går, jeg trener på å se alt det gode jeg har, i stedet for å se det jeg mangler. Men nå begynner det å gå opp for meg hvor sykt mye jeg. Det er helt vilt. Jeg har foreldre som er der for meg, uansett om jeg er vrang og vrien og egen. Jeg har en bror som alltid er der. Jeg har ”samboere” som lyser opp hverdagen. Jeg har venner som er der for meg hver eneste dag, som støtter, oppmuntrer og går sammen med meg på veien. Venner som gleder, trøster, backer og lar meg være der for dem. Jeg har familie og venner i Mandal og omegn som ber for meg og støtter meg. Jeg har små gleder i hverdagen, som jeg etter hvert begynner å forstå er ”the real big deal” og det er deilig. Jeg har herlige kollegaer, og sjønne barn i to barnehager, steike jeg er heldig. Ingen er så brutalt ærlige som barn er, og jeg digger det. Jeg vil være slik, si det jeg tenker og være ærlig på livet mitt og hvem jeg er.

Det er noe som skjer i mitt liv, det skjer bare ikke fort nok, men det skjer i det tempoet det skal skje i. En del av prosessen er å bli mer tålmodig. En annen del er å forstå at ikke alt blir som en har tenkt, en kan faktisk lære masse på veien sammen, og så gå videre alene for å se at en faktisk klarer seg selv. Det er som om en får besøk av en nydelig sommerfugl, bare for en liten stund, og så flyr den videre for å glede noen andre. Og jeg kjenner at jeg gleder meg over at jeg klarer å se nytten av disse sommerfugl-besøkene, selv om jeg i noen situasjoner gjerne skulle beholdt sommerfuglene litt lengre, helst for alltid. .

Det begynner å gå opp for meg at det ikke er nødvendig å stresse å lete etter Den Rette, for det går an å nyte livet alene. Og om Han kommer, så blir det ett ekstra tilskudd i livet, en bonus, som dagens lille høydepunkt kanskje? Dette er en grense som har blitt sprengt den siste tiden.

Andre grenser har også blitt forandret, pushet lengre, men på en ikke-for-ubehagelig måte. På min måte. Som kanskje er mer forsiktig og stille enn andre ville gjort det, på en måte motsatt av det som han på månen sa det; ”One small step for me, one big step for mankind.”. Altså ett lite skritt for mennekseheten, men ett stort skritt for Cecilie. Men som jeg nevnte i begynnelsen, så er selv små skritt, nettopp det – skritt. Størrelsen betyr ingenting.

Det jeg også merker, er at jeg blir mer og mer trygg på at jeg hører hjemme i Guds armer, som hans barn. Det er deilig. Jeg merker også at jeg har funnet min kirke, og den føles som familie. Det er også deilig. Begynner jeg å merke en bølgetopp?

Låner teksten til en Hillsong United sang, You are Holy:

You are holy, holy
Lord there is none, like you
You are holy, holy
Glory to you, my lord (2x)

I sing your praises forever
Deeper in love with you
Here in your courts
Where I'm close to your throne
I've found better light in you lord (2x)

I sing your praises forever
Deeper in love with you
Here in your courts
Where I'm close to your throne
I've found where I belong

You are holy, holy
Lord there is none, like you
You are holy, holy
Glory to you, my lord

I sing your praises forever
Deeper in love with you
Here in your courts
Where I'm close to your throne
I've found where I belong
(In the lord, yeah)


I’ve found where I belong. Jeg vet hvor jeg hører hjemme, I guds armer, som hans barn. Deilig. I natt vil jeg hvile i Hans fang.

Nattinatt – cecilie<3

Ingen kommentarer: