"Eg glede meg te å detta!"

Det er en stund siden jeg blogget sist. Grunnene er mange.. Mye styr med skolen, mye styr med helsa, og mye styr med ekstremt mye tankevirksomhet. Tankevirksomheten, som er noe som ikke alltid har vært min sterkeste side, den har utviklet seg rimelig mye i det siste, og går av og til to skritt frem og tre tilbake, men alt i alt går det fremover.

Jeg er et følelsesmenneske, som definitivt ikke er flink til å tenke langsiktig. Og planlegge deretter. Jeg drømmer! Og planlegger deretter. Det vil si at tankevirksomheten har vært heller laber. Men det begynner og forandre seg nå. Men det kan jeg ta mer om en annen gang..

Fordi jeg var på skøytebanen i dag, og gikk på skøyter, logisk nok:) hehe.. Der overhørte jeg en liten samtale med to gutter, ca 8 år, som gjorde seg klar for å gå på isen. Den ene gutten sier til den andre: "Eg glede meg te´ å detta!". Den andre gutten flirer og nikker, altså de snakket om at de gledet seg til å falle på isen, risikere å slå seg, eller krasje med andre.

Jeg gikk videre og tenkte over utsagnet. "Eg glede meg te å detta!" Det er et utsagn jeg hverfall ikke kan si meg enig i, men mindre det er i en grop full av skumgummi, som gjør at det er garantert at jeg ikke skader meg når jeg faller. Jeg er livredd for å skade meg, ha det vondt eller ubehagelig, jeg er 21 år og liker ikke å falle. Disse guttene var ca 8 år og hadde pågangsmot og tørte å prøve noe de visste de ikke hadde hele roen på. Jeg har brukt mesteparten av livet på å være forsiktig, og ikke ta sjangser, slik at jeg skal unngå å bli skadet eller såret. Men det funker ikke. Riktignok har jeg klart meg ganske bra i avdelingen skader og slik, men å bli såret, det har jeg ikke klart å unngå.

I Bibelen står det i Matteus 6, 25-34 om å ikke være bekymret og om å søke Gud's rike først. Det avsluttes med vers 34 som sier:
"Så vær da ikke bekymret for morgendagen, morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage."

Det er vanskelig. Kjempevanskelig. Megavanskelig. Supervanskelig. Du skjønner tegningen. Jeg har alltid vært et bekymret barn. Helt siden jeg var liten og var mamma og pappas lille jenge, og til nå, hvor jeg er Guds barn, samt at jeg fremdeles er mamma og pappas lille jente som ikke lengre er så liten. Hvordan skal man klare å snu rundt på en tankegang som alltid har vært der?

"Alt makter jeg i Ham som gjør meg sterk" Fil 4,13.

Jeg skal ikke makte noen ting alene. Gud er alltid med. Heldigvis. Gud går ved siden av meg og støtter meg på den veien jeg går. Jeg er i Hans hender. Han har ansvar, jeg får ro. Jeg får hvile i vissheten om at Gud har fredstanker for meg, som er av en annen verden.

"For jeg vet hvilke tanker jeg har for dere sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp" Jer 29, 11.

De to siste versene lover veldig mye. Jeg makter alt i Ham som gjør meg ster, og Gud har fredstanker, fremtid og håp for meg. Alt jeg må gjøre er å stole på at det er sant, at Nåden gjelder meg også.

Jeg var å gikk på skøyter i dag, og tok da på meg hvite ullsokker, og så tok jeg på meg de hvite kunstløpskøytene mine, og gikk ut på isen. Jeg skalv litt i bena i begynnelsen, og det var litt skummelt. Men jeg stolte på at skøytene holdt, og at de rene hvite sokkene holdt meg varme.

Akkurat som jeg kan stole på at Gud holder meg ren og varm, samt at jeg kan stole på at nåden holder.

Skulle legg ved et bilde fra nattestur til Ullandhautårnet,men fant ikke legg ved bilde knappen, så tar det imorgen.. Men jeg merker at jeg liker roen og lyset som finnes i Stavanger på nattestid<3

Gud er god!