Blogga fra mobilen tidligere idag, fra Ullandhaugtårnet faktiskt.. Fantasktisk følelse;P hehe.. Fikk hjelp av Ørjan igår (stor takk:D), så nå kan det hende det kommer masse rart, med bilder også disse gangene:D hehe..
Har vært en rar dag. Skulle skrive masse på hjemme eksamen oppgaven, men det ble ikke slik jeg hadde planlagt. Har lest og satt meg inn i stoffet, men mangler litt gutsen til å skrive ned det jeg tenker i forhold til oppgaven. Og midt i tenkingen og dillingen var det plutselig noen ting som dukket opp fra hjertet som måtte ut. Vonde ting som ble grene ut på vei til og fra Ullandhaugstårnet og selvfølgelig deroppe også. Det koster krefter og takle ting som har ligget gjemt innerst i hjertet en stund, og som plutselig bestemmer seg for å komme frem fra gjemmestedet. Ble ikke mer oppgaveskriving idag, men fikk telefon fra lillebror og fra ei knallgod venninne fra Mandal.. Det betyr så utrolig mye for meg at dere tok dere tid til å prate med meg og at dere virkelig bryr dere om hvordan jeg har det. Jeg er så utrolig glad i Jon Christian og Hilde-Merete<3.
En annen ting som også betyr utrolig mye for meg, er venner som tenker på mitt beste og bryr seg om hvordan jeg har det, og sier ifra om de mener jeg gjør noe som ikke er lurt eller er anbefalt.. Som for eksempel å danse i helgen, de sier det ikke er lurt. Jeg og hodet er innerst inne enig, men hjertet sier: "Dans i vei, det er ikke så farlig, det er vondt en stund etter, og så går det over.." Men hva om det ikke forsvinner? Hva om jeg ikke kan danse mere etter denne helgen? Det skal ikke skje. Det kan ikke skje, jeg trenger knærne resten av livet.
Berg og dalbanen som jeg blogget om tidligere, er like aktuell nå som før, om ikke mer..Jeg syntes fremdeles det er like skummelt med berg og dalbaner. Jeg kan ikke påvirke fart, destinasjon eller hvordan den går opp og ned. Jeg liker heller ikke konstruksjonen av berg og dalbaner,stoler liksom ikke helt på at konstruksjonen holder vognene fra å dette sammen og falle til bakken, selv om jeg vet at det ikke er noe problem, den ville ikke vært der om den ikke var trygg. Men redselen for å falle og for å oppgi kontrollen til andre enn meg selv, er grunnen til at jeg holder vesker, jakker, bakkort, kameraer og penger for resten av gjengen når det er tivoli i byen. Trivdes bedre på bakken, med stødig grunn under føttene og med et ansvar for å passe på andres ting.
Men jeg begynner å se at berg og dalbanen faktiskt har en funksjon. Opp og ned turene i berg og dalbanen rydder opp i alt rusket som ligger gjemt innerst i hjertet.. Det er en fryd å leve når man er på toppen, mens bunnene er tunge og en faller litt sammen i vogna. Men en vet alltid at det kommer en topp litt lengre fremme. Det er en lang og kronglete prosess å finne alt som ligger gjemt. Jeg er flink til å gjemme ting som det koster krefter å ordne opp i. Men jeg er ikke flink til å leve i berg og dalbane, for der må jeg kjøre løpet ut når jeg først har satt meg i vogna. Ingen mulighet til å hoppe av, og si stopp, jeg vil ikke mer. Men Han som har kontrollen på berg og dalbanen, altså Gud for de som ikke tok tegningen, har også kontroll på mitt liv (Heldigvis:D).
Men det er vanskelig å stole på Gud i alt og alle, det skal jeg være helt ærlig på. Jeg pleier å være skeptiskt til å overlate kontrollen til andre enn meg selv, det gjelder alt fra dagsplanlegging, troen på at Gud har lagat noe godt i meg, til litt mindre ting som TV-kontrollen:P For om jeg gjør det, kan det jo hende det skjer noe som jeg ikke har sett komme, eller at det skjer noe som ikke var forventet. Jeg stoler altfor mye på meg selv til å tro at noen andre kan vite hva som er best for meg.
Jeg aner ikke hva som er planen, og det er skummelt, men jeg tror at Gud er med og vet hva Han gjør. Hvis jeg tenker at Han ikke er med, er det faktiskt enda skumlere. For hva er det da som skjer med meg? Tenk tanken om at ingen har kontrollen på hva som skjer, det er freaky det! Når jeg tenker på det på den måten, så er det ikke så skummelt at Gud i større grad , enn før hverfall, har kontroll på livet mitt og passer på meg.
Altså, oppsummert og sammenlignet med berg og dalbanen: når jeg setter meg i vognen til berg og dalbanen, gir jeg fra meg kontrollen på livet mitt til han som styrer turen. Gud bestemmer farten på gjennomføringen av planen Hans, høyden på toppene, dybden på dalene og destinasjonen jeg skal nå. Det eneste som er forskjellig med livet med Gud og berg og dalbanen, er at jeg når som helst kan si til Gud at jeg vil ikke mer, jeg vil av. Men jeg finner i hjertet mitt, ingen del som ønsker å si det. Jeg ønsker bare krefter fra Gud til å komme gjennom den høye åkeren med det tunge arbeidet, før gressletten med lek og morro kommer.
Jeg velger å gi ham Han muligheten til å arbeide i mitt liv, ved å sette meg i vogna på berg og dalbanen. Jeg prøver hver dag å legge vekk mitt liv, og ta opp mitt kors å gå for Gud. Det er vanskelig, men jeg gleder meg til å se hvor jeg ender opp hen etter disse prosessene som jeg går gjennom nå.. Det som kommer ut av dette er bra, bare litt skummelt og litt tungt når det pågår.. Jeg setter derfor ekstra stor pris på venner som er der for meg når jeg trenger dem. Det betyr så utrolig masse..
Men nå skal jeg sove, og krysser fingrene og ber om at jeg er litt mer effektiv angående hjemme eksamen imorgen:D
Cecilie<3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar