Jeg har hatt mamma og pappa besøk i helgen, fra torsdag til lørdag.. Det har vert helt herlig:D Jeg har fått hvile i trygghet om at mamma og pappa passer på og ordner opp en liten stund - jeg har fått hvile i deres raushet<3 Og mamma og pappa, det er jeg dere evig takknemlige for.. Jeg liker raushet, men det var ikke grunnen til at jeg ville ha besøk, jeg savnet dere.. Savnet mammas fikse alt med mat og søm og slikt mrs supermamma, og pappas fikse nett og strøm og tv, mr handymann! Jeg er heldig som har foreldre som dere:D <3
Men så kom søndagen og jeg er alene, faktiskt helt alene, begge mine samboere er borte akkurat for øyeblikket, mamma og pappa er hjemme, lillebror er i Alta, gode venner og venninner er hjemme og skal sove (noe jeg også burde gjøre:P). Det var helt stille på veien hjem fra IMI i dag. Jeg hørte nesten ingen biler, bare litt småskumle lyder fra buskene og trærne vedsiden av veien jeg gikk på. Jeg følte meg ensom, redd, trøtt og så forferdelig sliten at tårene bare trillet uten at jeg kunne gjøre noen ting med dem. Jeg klarte ikke stoppe å gråte.. Da er man trøtt og ser mørkt på livet. Jeg lurte på hvor min trygghet i livet var og jeg ble minnet om at Gud vil være min trygghet.
MEN....
Problemet er at jeg ikke klarer å stole på at jeg er god nok for Gud. Jeg gjør så mange ting for at det skal gavne meg, og er redd for å gå på ting Gud sier jeg skal gjøre. Det er lettere å promotere andre sider av livet mitt, enn den siden som har med Gud å gjøre.. Det å danse på Arnageren eller på skolen med Kom og Dans er så mye lettere enn å stå på stand for en kristen organisasjon i byen eller på skolen. Det er så mye lettere å unngå problemer, enn å møte dem i døra og bli ferdig med dem. Det er så mye enklere å lese pensum enn å lese Guds ord, for Guds ord påvirker meg i større grad enn pensum gjør. Og endringen som kommer fra Guds ord, er til det beste for meg, det er lettere å stole på det, enn å tro at det er noe annet som skjer med meg for tiden. Jeg velger alltid letteste utvei.
OG jeg er PINGLE!
Når ting blir vanskelig, stikker jeg hodet i sanden og satser på at andre fikser det jeg ikke fikser. Sånn har det alltid vært, siden jeg var liten og helt til nå. Jeg stoler på at andre mennesker fikser opp i det jeg ødelegger eller ikke fikser å gjøre noe med. Jeg tar aldri sjangser, gjør aldri noe før jeg er helt sikker på at jeg ikke kan skade meg, eller komme i e ubehagelig situasjon. Jeg er en forsiktig redd jente som ikke tror jeg har noe å gi andre. Jeg er livredd for at om folk visste hva jeg tenker av og til, hva jeg gjør som er galt og hva jeg skulle ønske at jeg var men som jeg ikke klarer å gjennomføre, så snur de seg og går sin vei. Men allikevell så stoler jeg på at andre mennesker fil fikse ting for meg om jeg ikke klarer det alene. Men det å stole på Gud, er som en annen dimensjon, føler jeg. Det er for stort til at det går an å fatte at det er En som bare vil meg det beste, som aldri snur ryggen til meg. Men å stole på at alle de folkene som jeg egentlig er redd for at skal gå fra meg, vil gi meg det jeg trenger, det klarer jeg. Men Gud som bare vil meg godt og som elsker meg uansett hva jeg gjør, ja det er Han jeg har problemer med å stole på.
I det siste har jeg blitt flinkere til å stole på at Gud fikser, istedet for andre mennesker. Grunnen til det tror jeg er at jeg begynner å forstå hvor lite jeg egentlig kjenner Gud og hvor mange utallige måter Gud jobber og snakker til oss på. Jeg begynner å se hvor lite jeg vet om alt i denne verden. Jeg begynner å se foten av fjellet, men aner fremdeles ikke hvordan toppen ser ut, og hvordan jeg kommer dit. Det er kjempeskummelt, kjempeutfordrende og krevende. Og slik som jeg har beskrevet megselv tidliger i bloggen, så passer ikke disse beskrivelsene til de siste beskrivelsene. Men allikevell så vet jeg at Gud jobber med meg, og jeg synts det er kjempeskummelt, kjempeutfordrende og krevende, men tingen er: Jeg gjør det. Gud har lagt i meg noe som gjør at når det trengs(les nå!) så hjelper Gud meg å finne det jeg har gjemt dypest inne i hjerterota av egenskaper og kunnskaper og krefter som bare Gud kan gi. Og jeg blir stadig forbauset over det Gud gjør meg bevisst på at Han har lagt i meg, og hva jeg kan få til med Gud på laget. OG det LIKER jeg:D <3 Det at jeg kjenner at jeg vokser, blir sterkere i troen, får mer kunnskaper om Gud og ikke gir opp - det er evner og egenskaper som kommer fra Gud. Gud trigger på mange punkter og får frem egenskaper i meg som jeg ikke trodde jeg hadde.
Jeg begynner å lære å stole på at Gud alltid er med meg og at Han elsker meg uansett hva jeg gjør, og at Han hjelper meg til å tilgi megselv når jeg ikke klarer det selv. Han løfter meg når jeg ikke klarer å gå selv, og Han styrker meg når jeg ikke har egne krefter å gå på.
Idag på IMI så sang vi "Alt for Jesu fot jeg legger" og forfatteren av denne sangen treffer på det jeg ønsker at jeg kan gi til Gud, som jeg ikke klarer å gi til Gud ennå. Jeg trenger, ironiskt nok, mer hjelp fra Gud (Han jeg vil det til) for å klare å gi Ham alt.
Alt for Jesu fot jeg legger, alt hva her jeg kaller
Jeg vil elske, jeg vil tro ham, følge ham for hvert et skritt.
Refreng:
Jeg vil gi deg alt. Jeg vil gi deg alt.
Du skal råde, kjære Frelser, jeg vil gi deg alt.
Alt for Jesu fot jeg legger, gjør meg Frelser, helt til din.
La meg høre Åndens stemme, la meg kjenne du er min.
Ref.
Alt for Jesu fot jeg legger, ja, jeg gir meg selv til deg.
Fyll meg med din kraft og nåde, med din fred velsign du meg.
Og dessuten, så er jeg ikke alene, Gud er alltid med meg og Han gir meg av sin fred slik at jeg for sove godt og trygt i natt og våkner uthvilt og glad imorgen<3
Cecilie
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar