Pedagogikkforelesning

I dag hadde vi pedagogikkforelesning på skolen. Og der, av alle plasser, fant Gud en mulighet for å minne meg på ting som jeg trenger å bli minnet på. Nemlig gjennom dette diktet:

Å risikere.

Å le er å risikere å bli tatt for å være dum.
Å gråte er å risikere å bli tatt for å være sentimental.
Å komme en annen i møte er å risikere å bli involvert.
Å vise følelser er å blottlegge sitt egentlige jeg.
Å gi uttrykk for sine ideer, sine drømmer, er å risikere å tape ansikt.
Å gi kjærlighet er å risikere å ikke få noe igjen.
Å leve er å risikere å dø.
Å håpe er å risikere fortvilelse.
Men du må risikere noe, for den største faren i ditt liv,
er å ikke risikere.

Den personen som ikke risikerer, gjør ingenting, har ingenting, er ingenting. Han kan kanskje unngå lidelser og sorg, men han kan rett og slett ikke forandre seg, føle, vokse, elske - leve!
Lenket til sine holdninger er han en slave, han har forspilt friheten.

Bare en person som risikerer er fri!
av Hugo Prather

Jeg tar utfordringen og går inn for å risikere mer, på alle punkter.. Men jeg går spesielt innfor å vise mer følelser for å blottlegge meg selv og være sårbar, for det er jeg forferdelig dårlig til. Jeg har en maske som jeg altfor ofte putter på, og lever godt og trygt bak den. Jeg risikerer å gi kjærlighet men ikke få noe tilbake, jeg risikerer å gi uttrykk for mine ideer, selv om jeg kan tape ansikt.

Jesus spør om du er tøff nok, og jeg svarer at hvis Jesus er med meg, så kan jeg klare alt!
cecilie<3