I det siste har det gått mye i lovsang når jeg hører på musikk. Og det liker jeg. De fleste dagene hvertfall. Og det er deilig. Men andre dager vil jeg absolutt ikke høre lovsang. Det passer liksom bare ikke..
Men så hørte jeg noen snakke om dette, at du kan komme til lovsang selv om det er vanskelig å helhjertet mene det en synger. La lovsangen være en tilflukt, hvor du kan rope ut ønsker og lengsler og bare henge med Gud. Noen ganger er lovsangen god, gir deg ro, eller friker deg ut. Noen ganger mener du hvert eneste ord, fra dypet av ditt hjerte, men andre ganger beveger munnen seg automatisk, mens hjertet er ett helt annet sted.
Ta det med ro, Gud vet uansett hvordan du har det, og det er ikke det som betyr noe. Det som betyr noe er at du er der! At du kommer og tør å være sårbar.
Dette har jeg fått kjenne på i høst. Det er ikke alltid at hjertet har vert med på det munnen synger og bekjenner. Det er ikke alltid at jeg har følt for å gå på gudstjeneste, men hver eneste gang jeg har gått, har jeg mottatt i overflod av gode gaver fra Gud. Det kan godt hende jeg har gått hjem etter gudstjeneste og vært helt utkjørt, men det er slik livet er.
Poenget er at Gud ser deg uansett hvor du er og hva du gjør. Han har levd et fullt liv som menneske, med sorger, gleder og fristelser. Han vet hva du går gjennom, og er med deg hvert skritt på veien. Det har jeg kjent så utrolig mye på i høst og det gleder meg:D Jeg vil se mer av Gud i mitt liv!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar